En vanlig dag i et annerledes liv

Sola sniker seg sakte over fjelltoppene idet ferga legger til. Alexander står klar ved bommen som skiller fastland fra ferge. Rolig og rutinert, med et årvåkent blikk. Han hilser på personalet idet han går om bord. Alexander er et kjent fjes på fartøyet som frakter mennesker til og fra Volda hver morgen.

– Jeg liker å sitte på ferga, for da kan man se utover havet, forteller han. 22-åringen er på vei til Hamna dagsenter i Volda, et interkommunalt tilpasset dagtilbud for voksne mennesker med utviklingshemming.

– I dag skal jeg spille boccia. Og så skal jeg jobbe på Kiwi.

Alexander fikler med jakkesnoren. Det er tidlig på morgenen ennå. Han forteller om frokost med fårepølse, fotballfavoritter og fanterier han gjorde som barn. Temaet musikk kommer ofte opp. Noe av det han liker aller best er å synge.

– Jeg spiller av og til gitar også, men synger mest. Favorittsangene er «Ut mot havet» og «Rosa helikopter».

Ville selge syndromet sitt

– Musikk er en stor del av livet til Alexander. Hver dag spør han Facebookvennene sine hvem de liker best av ulike band og artister, for eksempel Wig Wam eller Ramones.

Ifølge mamma Turid Tjugen har musikk spilt en aktiv rolle i sønnen sitt liv siden han var liten. Han har også nevnt at han kunne tenkt seg å bli musiker.

– Men da jeg spurte hva han egentlig vil bli, svarte han sjef i Statoil. Hun humrer. Forteller om en sønn som alltid har hatt tro på seg selv, men som også har vært bevisst på egne begrensninger.

– Han var ikke gammel da han fortalte at han ville selge syndromet sitt. Alexander er veldig klar over at han har Downs syndrom. Han ser hindringene.

Turid Tjugen beskriver en kvikk og glad ung mann. Høflig og ordentlig. Opptatt av å oppføre seg. Flink med tekniske ting.

Volda, tidlig om morgenen

– Nå er vi framme.

Før ferga har parkert, er Molde Fotballklubb-sekken på ryggen, og Alexander på vei opp ei trang trapp.

– Jeg bruker gå helt her oppe, så slipper jeg å krysse bilene.

Klokken nærmer seg ni. Våren har meldt sin ankomst, men få varmegrader har rukket å nå traseen ved havna denne morgenen. Kjølig luft snirkler seg rundt mennesker og biler i Volda sentrum.

– Det er litt kaldt, påpeker Alexander idet han setter kursen mot dagsenteret.
Han trekker allværsjakka ekstra godt opp i halsen.

En solskinnshistorie i Kommune-Norge

«HAMNA 20» står det på det småslitne bygget Alexander går inn i. Han er innom dagsenteret før han skal på Kiwi. Brukere og ansatte veksler smil og hyggelige hilsener. 22-åringen har tid til en liten hvil før jobben kaller. Dagsplanen skal også gjennomgås med en ansatt ved senteret.

Ifølge mamma Turid Tjugen er Alexander avhengig av å ha ting knyttet opp mot dager og tidspunkt. Han har tider på alt, og organiserer dagen deretter. Skal han dusje klokken 12, skal han dusje nøyaktig klokken 12. Da er det ingen vits i å legge andre planer.

– Nå må jeg gå. Ikke noe hokus pokus. Jeg går.

Hver tirsdag og torsdag går han på egen hånd fra dagsenteret opp til Kiwi. Alexander er flink til å passe tiden. Flink til å sørge for at han er på rett sted til rett tid.

Ved spørsmål om hva som er det beste med å være på Kiwi, svarer han kontant:

– Det er å jobbe.

Flest mulig i jobb

Med ansvarsreformen i 1991 ble et politisk mål om å få flest mulig utviklingshemmede ut i tilrettelagt arbeid født. De med forutsetninger for det, skal helst ut i ordinære bedrifter.

Ansvarsreformen er like gammel som Alexander, men likevel er han en av ytterst få som får tilrettelagt arbeid på den måten. Jobben på Kiwi er en individuell ordning Hamna dagsenter har iverksatt på eget initiativ.

– Å jobbe er identitetsskapende. Daglig leder ved Hamna dagsenter, Ingunn Gjengedal, er ikke i tvil om hvor viktig arbeid er for utviklingshemmede. Samtidig forteller hun at dagsentertilbud ikke er et lovpålagt tjenestetilbud, og at det er opp til hver enkelt kommune hvordan en organiserer hverdagen til mennesker med utviklingshemming.

– Dette er en solskinnshistorie i Kommune-Norge.

09:30. Kiwi ved Høgskulen i Volda.

Alexander fisker ei vannflaske opp av Molde-sekken, og tar noen slurker vann. Daglig leder ved Kiwi, Bjørn Telset, stikker hodet innom pauserommet for å ønske Alexander velkommen. 22-åringen er klar for å sette i gang.

– Nå skal jeg på panterommet. Men først må jeg ta på meg plasthansker.

– Ja, dette fikser du, bekrefter Telset.

Alexander sorterer brusflaskene sirlig. En etter en. Glass og plast hver for seg. Store og små separat. De med brusrester i havner i egen handlekurv. De skal tømmes senere.

Han er konsentrert, og legger tydelig stolthet i arbeidet. Lar seg ikke forfjamse av forstyrrelser.

– Jeg må bare stå på, uttrykker han.

– Han er en av oss

Daglig leder kommer for å forsikre seg om at alt står bra til.

– Alexander er en av oss. Alt med han er bra. Han er veldig munter, og jeg er kjempefornøyd med å ha han her.

Hender det at han er for sen?

Telset ler, som om det er et tåpelig spørsmål.

– Nei, det skjer aldri. Det går ikke an.

I bakgrunnen plystrer 22-åringen. En bruskasse er fylt opp. Han finner en ny mens han svakt begynner å synge på noen strofer fra Knudsen og Ludvigsens «Grevling i taket». Rolig og kontrollert løfter han på en stor svart pall for å gjøre mer plass. Han forteller om hvor godt han trives på Kiwi.

– Alt er bra her. Absolutt.

Når panteautomaten er tom for oppsamlede tomflasker, går Alexander for å tømme flaskene med brusrester i.

En etter en. Brusrest etter brusrest forsvinner ned i sluket. Alexander fryder seg over alt skummet og boblene. Etter alle flaskene er tømt, kommer Bjørn innom igjen.

– Der ja, Alexander. Tar du med tomflaskene tilbake og panter de?

– Å jada, Bjørn.

En etter en. Rolig. Han forsikrer seg om at hver flaske har forsvunnet i gapet på automaten, før han serverer en ny.

– Om jeg gjør det for fort stopper hele greia.

Arbeidsdagen er ikke over

Alexander fortsetter i samme tempo. Det er som om ingenting i hele verden kan få han til å stresse. En uanfektet mine hviler over ansiktet. En fredfull sjel på en fredfull arbeidsplass.

Vinduene slipper inn sterke stråler av sollys. Dagen er godt i gang.

– Siste flaska.

Alexander trykker på den røde panteknappen. Han er tilfreds. Ut kommer pantelappen, som etterpå overleveres til sjefen.

– Kjempebra, kommenterer Bjørn.

Rydder på plass agurker

Gjensidig glede. Varme smil. Alexander følger etter Bjørn, som viser vei til noen esker med agurk som skal i hyllene.

– Da må jeg ta av disse da, poengterer Alexander og viser til plasthanskene han ennå har på hendene. Han kaster de i søpla.

– Ja, nå kan du ta agurkene, bemerker Bjørn.

Alexander ser litt tvilende ut. Han ser ned på hendene sine. Opp på Bjørn igjen. Ned på hendene.

– Jeg må bare vaske hendene først.

Agurk for agurk. En etter en. Hver grønnsak blir nøye sjekket for feil. Sjefen humrer.

– Det der er hva man kaller kvalitetskontroll.

Klokken har passert halv elleve. Kiwikundene er innom for melk og brød. Pålegg. Laks. Noen lurer på hvor torsken har gjemt seg i dag, mens studentene sørgmodig må godta at kaffemaskinen er i ustand.

Alle er opptatt med sitt. Ingen vier hverandre særlig oppmerksomhet. På gulvet sitter Alexander med agurkene, like tilfreds. To esker er tømt, og han går for å presse papp.

–11:09. Det er da jeg går herfra. Da er jeg tilbake på Hamna 11:25.

Alexander hilser på noen som er innom lageret. Bjørn spør om han kan presse mer papp. Alexander smiler lurt. «Nei» virker ikke å eksistere i hans vokabular.

– Da tar vi ei pause.

Klokken er blitt 10:53.

Er du ferdig for dagen?
– Ja. Absolutt.

Hva har vært det beste med arbeidsdagen?
– Å sortere agurk.

Alexander beveger seg i retning pauserommet for en liten hvil før ferden går tilbake til dagsenteret. Han fisker opp vannflaska igjen. Viser fram værmeldingen og Facebook på telefonen. Han er positiv, men litt sliten. Blomstrer opp når det blir snakk om fotball. Favorittlaget Molde. Og Newcastle.

– Jeg får bare sitte her og vente imens.

Hvor lenge da?

– 11:09.

– Ikke det samme uten jobben

22-åringen forteller om da han var russ i 2010 sammen med medelevene på Volda VGS. Han går på skole nå også, men mener det er viktigere å jobbe. Ifølge Turid Tjugen savnet han jobben på Kiwi det året han hadde et opphold derfra. Han trives med å være på Hamna, men livet blir ikke helt det samme uten å ha Kiwi å komme til.

– Nå må vi gå.

Klokken er blitt 11:09. Presis. Alexander klapper en Kiwikollega på ryggen idet han forlater arbeidsplassen. Han takker for seg, og de takker tilbake.

Ute varmer sola i ryggen. Vårtemperaturen har for alvor funnet Volda. Alexander nikker høflig til VØRs lastebilsjåfør da han stanser for å la han krysse fotgjengerfeltet.

11:25

Tilbake på Hamna dagsenter står lunsjen klar. Faste plasser fylles opp. Brødskiver, pålegg, saft, kaffe og te venter.

– Jeg må bare vaske hendene først, forteller Alexander.

Slapper av i sanserommet

Det er usedvanlig stille ved matbordet. Etter hvert som noen brødskiver er inntatt, stiger energinivået og praten sitter løsere. De snakker om jobb, hjemsteder, yoghurt og jordbær.

Alexander viser fram de ulike rommene på dagsenteret. Hobbyrom med store trevever, havutsikt i retning Rotsethornet. Han viser fram vevde tepper de selger. Viser fram rommet hvor han lager tennbriketter. Etterpå går turen innom sanserommene. Blå, grønne, gule. Vannsenger. Speil som reflekterer farger og lys. Det hviler en slags magisk stemning som stimulerer alle sanser.

Grønt blir byttet ut med gult. Og slik fortsetter det i et terapeutisk tempo.

Alexander bruker sanserommene mest til avslapning. Ifølge mamma Turid er det viktig at han får øve på å slappe av, fordi han bruker så mye energi på å følge med i samtaler, være høflig, og oppføre seg ordentlig.

13:07 Alexander vever

Etter en hvil, er Alexander på plass bak en stor vev av tre. Ikledd et stripete forkle glir lange stoffbiter gjennom konsentrerte fingre. Han vever gulvteppe.

– Det er mange år siden jeg lærte det.

En miljøarbeider følger med. Gir en hjelpende hånd om nødvendig. Det plinger når han drar veven hardt mot seg. Han er rutinert.

– Kunne trives som sjef

Alexander drar et loddent tøystykke gjennom et hjelperedskap. Forklarer hvordan det skal gjøres.

Fram og tilbake. Tøystykke etter tøystykke. Rommet domineres av en uforklarlig ro.

– Ny farge.

Han mener han kunne trivdes som sjef også.
– Og så ville jeg spilt i Molde.

Over til Boccia

En pause senere gjøres det klart for boccia på kjøkkenet. Alexander forklarer reglene. To lag. Blå mot rød. Seks røde kuler, seks blå. Én hvit. Den som havner nærmest den hvite vinner.

Seks mennesker på en stolrekke. To kuler hver. Rød mot blå.

Hvem vinner?
– Vi får se. Det blir rød eller blå.

En miljøarbeider kommer og deler opp i lag. Alexander får kaste først. Smilene brer seg bortover rekken med stoler idet kule etter kule kastes. Blå tar en klar ledelse.

Ny runde.

Alexander knekker fingre og puster tungt ut i konsentrasjon. Han lar den blå kula rulle rolig og rutinert ut av hånda. Konkurranseinstinktet er på topp.

Flere har nærmet seg den hvite kula, men blå gjør det best igjen. Alexander deler ut high fives.

Det kommuniseres mest gjennom blikk, smil og klapp på skuldra. Lett latter og vittige ord. De ler litt av hverandre. Noen treffer søppelkassa.

– Hva skal du der, i søpla? spør Alexander til de andres underholdning.

Når han selv kaster dårlig, prøver han seg på at «gulvet er skjevt».

Runde på runde. Kule etter kule. De blå vinner sammenlagt. Ingen sure miner. High five etter hver runde.

Hamna dagsenter har levd like lenge som Alexander Tjugen. 22 år. Senteret får skryt for sin evne til å legge opp individuelle tilbud til sine brukere, basert på brukernes ferdigheter og forutsetninger. De tilrettelegger for ulike typer arbeid, og produserer blant annet lys, tepper, ved, og tennbriketter. Det er et sterkt fokus på at alt skal være egenprodusert. Tre av brukerne er ute i ordinære bedrifter, men alle har Hamna som base.

– Våre brukere trenger variasjon. I tillegg til arbeidsoppgavene har vi blant annet annen trening, terapiridning, og fjellturer. Én gang i uka rydder vi ute i gatene, og så leverer vi internpost i kommunen, forteller daglig leder Ingunn Gjengedal.

Hvorfor er det viktig for utviklingshemmede å jobbe?

– Det er identitetsskapende for dem, akkurat som for oss. Det er viktig å føle mestring. I tillegg får de lønn én gang i måneden, et høydepunkt for alle lønnsmottakere, meg og deg inkludert.

– Alexander har en utrolig høy arbeidsmoral. Den har vi mye å lære av. Våre brukere har nesten ikke fravær.

En siste økt

Klokken er blitt 14:45, og Alexander går inn på arbeidsrommet for dagens siste arbeidsøkt.

– Nå skal jeg rulle aviser.

Effektivt ruller han ferdig oppskårne, rektangulære avisstrimler. Tre runder med gummistrikk rundt i raske bevegelser.

Og så en ny.

Sidemannen kutter lokalaviser opp i store strimler. Det ringer en klokke.
– Nå må du gå, forteller Alexander sidemannen. Den ene avdelingen er ferdig for dagen.

Hvor lenge sitter du her og ruller da?
– Til 15:03. Da må jeg gå til ferga. Da skal jeg hjem.

Alexander tar en ny avisstrimle. Ett nytt gummistrikk. En etter en. Rutine, igjen. Kontrollert.

Om du skulle valgt rulling, veving eller Kiwi, hva hadde du valgt?
– Alt.

Hva er du flinkest til da?
– Alt.

Hva med å sjekke damer? skytes det inn fra siden.

Han fniser. Ser på klokka.
– Vi må gå snart.

Alexander kler på seg. Sier ha det til en ansatt i gangen. Påpeker at det skal bli godt å komme seg hjem. En arbeidsdag tar på.

15:20

Dagen er over. Sur vind har tatt kvelertak på varmegradene. På fergeleiet står mennesker og venter. Noen er ferdig på skolen, andre har vært på jobb. Alexander er ferdig med en helt vanlig dag i livet sitt. Nå skiller en fergetur han fra middag, Hotel Cæsar, Fifa og musikk.

– Jeg vil bare si ha det bra, jeg.

Han står støtt og balansert, med bena litt fra hverandre. Molde-sekken på ryggen. Klar for enda en tur med fartøyet som trofast frakter han hjem til Lauvstad.

Mange av de andre brukerne på Hamna dagsenter skal til Bjorli om noen uker for å stå på ski. Det ville ikke Alexander i år. Han ville være hjemme og jobbe.

Artikkelen er en studentproduksjon fra Høgskulen i Volda og er tidligere publisert i Nærnett.