– Psykiatri og psykolog er fremmedord i fengsel

Ingen psykologer har satt fot i det lille byfengselet i Ålesund på minst fire år. Det er en psykiatrisk sykepleier i fengselet to dager i uken, men hverken de innsatte eller ansatte føler det er nok. Den svarte toseteren i skinn på kontoret i kjellerverkstedet, kombinert med en verksbetjent, har forsøkt å lette på trykket.

‒ Psykiatri og psykolog er fremmedord her, mener «Kristian», som er innsatt i Ålesund fengsel.

De ansatte i fengselet merker mangelen på psykolog. De innsatte betror seg til dem – ofte.

‒ En psykolog hadde vært bedre egnet til å ta noen av samtalene. Konsekvensen er at de ikke får hjelp med det de sliter med, sier Tore Hareide, som er verksbetjent i Ålesund fengsel.

Et utbredt problem med konsekvenser

Leif Waage, assisterende direktør i region Vest i kriminalomsorgen, sier at over halvparten av norske fengsler mangler psykolog og annen psykiatrisk behandling som de innsatte har behov for.

– Psykologhjelp er viktig, og dette er et stort problem, sier han.

Ifølge tall han har fra en rapport skrevet av Victoria Cramer har 30–40 prosent av innsatte alvorlige psykiske lidelser, og et definitivt behov for psykologhjelp. Enda flere har mindre alvorlige lidelser, men fortsatt behov for psykolog. Waage hevder at psykologer kunne hindret noen av de innsatte i å bli gjengangere.

– Psykologisk funksjon er en av de tre viktigste faktorene en jobber med for å forhindre tilbakefall. Dette må både psykologer og ansatte i kriminalomsorgen arbeide med. Våre ansatte trenger veiledning, som er et annet alvorlig problem, mener Waage.

Han sier også at en del av de innsatte har traumer av forskjellige årsaker, blant annet fra barndommen.

Antall psykisk syke blant innsatte vokser internasjonalt ifølge Waage, og han mener alle norske fengsler burde ha psykolog til stede.

Samme rett som alle andre

Innsatte i norske fengsler skal ha samme helsetilbud som resten av befolkningen. De har en kommunal fastlege, som må henvise til psykolog dersom legen mener det er nødvendig. Psykologen skal i så fall komme fra Spesialisthelsetjenesten.

At man har samme tilbudet betyr også at man har samme ventetid – den kan være flere måneder lang.

– Er behovet så stort at oppholdet ikke lar seg gjennomføre uten psykolog, må vi av og til benytte oss av andre fengsler med større helsetilbud. Da får de innsatte den hjelpen de trenger raskere, forklarer Åse Antonsen som er psykiatrisk sykepleier i Ålesund fengsel.

Det har hendt at innsatte med behov for psykologhjelp har blitt overført til andre fengsler med bedre helsetilbud, i stedet for å få henvisning til psykolog fra Spesialisthelsetjenesten.

Antonsen er i Ålesund fengsel to dager i uken, og merker behovet. Hun skulle ønske de hadde psykolog hver dag, men ressursene strekker ikke til, og loven krever det ikke.

– Flere måneders ventetid på psykologtjenester er et samfunnsproblem generelt, og de som sitter inne i fengsel må også vente. De innsatte skal ifølge loven ha samme tilbud som alle andre, hverken bedre eller verre, sier Antonsen.

Bryter med nærhetsprinsippet

Leif Waage reagerer på at innsatte blir sendt rundt omkring i landet for å få psykolog.

– Det er uakseptabelt, fordi psykologhjelp skal leveres av Spesialisthelsetjenesten. Det krever ikke teknisk avansert utstyr, derfor bør det ikke være nødvendig å sende de innsatte avgårde for å få hjelp, mener han.

I tillegg nevner han at det er en unødvendig samfunnsøkonomisk utgift.

– Uholdbar og unødvendig terskel som ikke finnes i resten av samfunnet.

Waage mener også at en slik «løsning» bryter med nærhetsprinsippet, at «domfelte bør så langt det er praktisk mulig og formålstjenlig settes inn i nærheten av hjemstedet». Prinsippet er lovfestet i straffegjennomføringsloven.

– For å få en best mulig rehabilitering bør de innsatte sone så nært hjemstedet sitt som mulig.

Vil bedre samarbeidet

Helseforetakene og Spesialisthelsetjenesten er de som skal forsyne samfunnet, og de innsatte, med psykolog når henvisningene eventuelt kommer.

– Innsatte har, på lik linje med resten av befolkningen, rett til å bli henvist til psykologbehandling hos oss eller avtalespesialister, sier klinikksjef Karl-Arne Remvik i Helse Møre og Romsdal.

Remvik understreker at det er et regionalt arbeid på gang hvor Helse Midt-Norge, Kriminalomsorgen Nord og Kriminalomsorgen Vest ser på behovet for samarbeid om helsetjenester innen rus og psykisk helse. Han sier at Helse Møre og Romsdal ønsker et bedre samarbeid med Ålesund fengsel.

– Vi følger nasjonal prioriteringsveileder som ivaretar den enkelte sin rett til behandling ut fra konkret problemstilling og diagnose. Det kommer svært få henvisninger til psykolog ved Ålesund sjukehus fra Ålesund fengsel, avslutter Remvik.

Bekymrede pårørende

Hanne Hamsund, daglig leder i For Fangers Pårørende (FFP), forteller at det er mange pårørende som bekymrer seg for helsehjelpen som deres kjære får i fengsel.

– Innsatte har jo i utgangspunktet rett til helsehjelp på lik linje som befolkningen for øvrig. Likevel snakker FFP ofte med pårørende som er redd den innsatte ikke får den hjelpen de trenger i fengselet, sier hun.

Hamsund mener at bekymringen om de innsattes psykiske helse gjør det ekstra tøft å være pårørende.

– Det påvirker livet til de pårørende å gå og bekymre seg for hvordan de innsatte har det, spesielt når de ikke får den hjelpen de trenger, forteller hun.

Skinnsofaen på kontoret

I Ålesund fengsel sitter «Kristian» nok en gang i den lille, svarte skinnsofaen på kontoret i kjellerverkstedet. Han tror alle hadde hatt det lettere med seg selv dersom de hadde hatt psykolog.

– Aktiviseringen er alfa omega når alternativet er å sitte på cella med sine egne tanker, forteller han.

«Kristian» og hans medinnsatte vil være i det lille verkstedet så mye de kan. Der kan de arbeide med hendene, og få en pause fra egne tanker. I tillegg er det først når de er her nede at de har tilgang til kontoret og toseteren av skinn som har hørt på et utall av frustrasjoner.

– Vi har hatt mange samtaler i denne sofaen, forteller verksbetjent Hareide.

Tore Hareide er glad for at de innsatte betror seg til ansatte, ellers kunne farlige situasjoner oppstått.

– De blir som trykkokere, og hvis de ikke får lettet på trykket eksploderer de til slutt. Det kan vi ikke ha noe av når vi er så tett på hverandre.

Han tror ikke de innsatte hadde sluttet å komme for å slå av en prat i toseteren på kontoret dersom de hadde hatt psykolog, men tror samtalene kanskje hadde vært litt annerledes.