100 år siden brannen raserte Molde

Med full storm fra sørvest og opp i orkan i løpet av kvelden tok det ikke lange tiden før en tredjedel av Molde lå i ruiner 21. januar i 1916. Nesten 1000 mennesker ble husløse og mange av dem måtte i årevis etter tragedien overleve i dårlig isolerte brakker.

Bestefar

Historiene som ble til i fortvilelsen er det få igjen av. Men noen av dem har blitt holdt i live. Dramatikken starta klokka 18 vinterkvelden. Da kom meldingen om brann i Romsdals Uldvarefabrik ved Molde-elva.

Brannvesenet hadde to vogner, og det var bare på den ene det var mulig å styre forhjula. Bestefaren til byhistoriker Ola Gjendem var frivillig brannmann den natta og måtte ofre sitt eget hjem for å hjelpe andre.

Med 1000 liter på vogna, små lærbøtter og en slange måtte brannmannskapet pumpe for harde livet for å kvele flammene. Og når tanken ble tom stod brannmennene på lang rekke mellom ilden og elva og sendte lærbøttene frem og tilbake.

Gjendem har snakka mye med bestefaren de siste dagene.

– Det høres kanskje rart ut, sier han spørrende.

Gjendem tok opp lange intervju med han – bestefaren. I det siste har han lytta til samtalene de hadde før han døde.

– Han forteller om usikkerheten. Det var stadig forsøk på ildspåsettelser i byen. Bestefar sov etter hvert med brannklokka på nattbordet, forteller historikeren.

Et slikt forsøk ble oppdaga så nært som kvelden før den store bybrannen. Det var ofte branner i den trebebygde byen, men det var nærmest umulig å finne ut hvor mange som var påsatt.

I lydopptakene forteller Gjendems bestefar om en mann som ble tatt på fersken for ildspåsettelse en stund før bybrannen. Han ble dømt og bortvist fra byen.

Senere ble store deler av byen likevel lagt i ruiner.

Da flammene herja

Flammene fikk godt tak i ullvarefabrikken, men med et handlekraftig brannkorps tok det bare en halvtime å slokke brannen. På turen tilbake kom meldinga om enda en brann. Nå ved Gørvellbrygga i Storgata. Et av byens kållager.

Brannfolka fikk bukt også med denne brannen, men straks blussa det opp i Molde Trelastlager. 700 meter lenger vest. Hva som var årsaken til denne brannen ble aldri klarlagt.

– Gørvellbrygga hadde blitt forsøkt påtent flere ganger tidligere. Det lå for langt unna ullvarefabrikken til at det kunne vært spredning. Det var det neppe, forteller Gjendem.

Katastrofen var uunngåelig. Brannen spredte seg raskt fra hus til hus østover i byen. Rauma Bryggeri, øst for elva, begynte også å brenne. Hele østre bydel stod i brann.

– Vi snakker om det som én brann. Men det var minst to – kanskje til og med fire. Vi vet ikke hva som startet brannene. Det kan ha vært elektrisk, eller kanskje lynnedslag. Det lynte mye den kvelden. Et forferdelig vær.

– Folk handla i panikk

Snøen lå tykt på hustaka. Det kan ha hindra gnistregnet i å gjøre enda flere husløse. Men mange liv ble drastisk forandra. Mens Gjendems bestefar prøvde å hindre flammene i å få enda større tak i byen brant hans eget hus ned.

– Han og familien mista alt. Men han snakka aldri om fortvilelse eller personlig depresjon etterpå. Det var ei vanskelig tid, sa han – men bare det.

Mens bestefaren hans var på jobb måtte bestemora redde seg selv og de to barna på sju og tre år. Hun rakk ikke å ta med seg noe.

– Hun berga ungene, låste og kjente etter om døra var låst. Og så brant alt ned.

– Mange undra seg over hva folk berga fra brannen. Det var det underligste folk tok med seg. Folk var ikke rasjonelle. De handla i panikk.

I 1966 skrev journalisten Erling Kai Bolsø i Romsdals Budstikke om historiene som ble til i løpet av den forferdelige natta. En mann ble sett dragende på en kjelke gjennom de snødekte gatene. Oppå kjelken lå en stol og en sekk poteter.

En kvinne fortalte om svigerfaren. Hun kunne ikke forstå at han berga irrelevante gjenstander. Gjendem husker avisartikkelen og kvinna som fortalte at alt svigerfaren eide av verdi gikk tapt.

– Hun mente han burde ha redda ut en modell av ei stor skute. Men hun ble helt lamma av det som skjedde og klarte ikke å hjelpe til, sier Gjendem.

Kongen Haakon besøker Molde for å inspisere skadene. Videoen har ikke lyd, og den er distribuert av Det Danske Filminstitut.

I dagene etter

Hva som ligger bak den voldsomme brannen er fortsatt et mysterium, men det vrimler av ulike teorier. Gjendem vil ikke slippe helt taket på ideen om ildspåsettelse.

Bestefaren fortalte nemlig at våren i 1916 ble det oppdaga fire nye brannstiftelser – og enda en i oktober samme året.

– Det må ha vært forferdelig å bo her. Norge hadde mange småbyer med trehus. Folk gikk bare og ventet på at noe skulle ta fyr.

Han mener at brannen ikke kom som en overraskelse for moldenserne. Byområdet hadde blitt regulert i god tid før brannen, og nødetatene hadde planene klare om noe skulle skje. Brannfare var noe alle trebygde byer levde med.

Bad Kongen om hjelp

I dagene etter brannen ville hele Norge hjelpe moldenserne. Hundrevis var innkvartert på hotell, sjukehus og i kirka. Men de ville bygge byen på nytt.

– Folk spurte Kong Haakon om han ville gi dem penger. 20 000 kroner tror jeg han gav til Molde. En betydelig sum den gangen, sier Gjendem.

Kongen kom til byen mandagen etter brannen. Det betydde mye. Og med seg på laget hadde han en fotograf som sørga for unike bilder av den ruinerte byen.

– Kong Haakon var veldig populær. I lang frakk og i full militæruniform gikk han rundt i gatene og snakka med folk for å høre hvordan det gikk. Han brydde seg.

Flere fabrikker og handelshus ble jevna med jorda, men også mange mista hjemmene sine. De det gikk verst utover var, det journalistene den gangen kalte for, småkårsfolk. De bodde i arbeiderstrøket øst for elva. De mista alt, og hadde heller ikke råd til å bygge seg nye hus.

• Les også: Laga mini-bybrann 110 år etter
• Les også: Kaster nytt lys over terrorbombingen av Kristiansund

– Da kom gaven fra Kongen godt med. Det ble bygd brakker, og der ble de boende i årevis frem mot krigen – i elendige forhold.

Brakkene var omtrent det eneste som ble satt opp i tre etter bybrannen. For som i mange andre norske byer ble det murtvang, og byen ble reist på nytt. En tredjedel i mur, og resten ble stående i tre – frem til krigen kom med enda en tragedie i 1940.