Min reise i krigens
Syria
NRKs Midtøsten-korrespondent Kristin Solberg tar oss med på en reise gjennom et krigsherjet Syria.
Hun har sett enorme lidelser og ødeleggelse, men også håp.
Jeg har endelig kommet til Syria, etter å ha ventet i åtte måneder på visum.
Nå skal jeg reise gjennom landet i ti dager, for å rapportere om konsekvensene av krigen.
Den har vart i over seks år, og anslagsvis 400 000 mennesker er drept. Halvparten av befolkningen har blitt drevet på flukt. Jeg er her for å fortelle historiene til noen av dem som er rammet.
Damaskus
Reisen starter i hovedstaden Damaskus, der myndighetene har kontroll over det meste av byen.
Damaskus sentrum er rolig og på overflaten er hverdagen tilbake. Byen virker mer sliten og fattigere enn forrige gang jeg var her. Folk jeg møter sier de er lei av krigen. Butikkeiere har malt det syriske flagget på veggene.
Det som er mest slående, er likevel stillheten. Lyden av eksplosjoner, som man kunne høre jevnlig i bakgrunnen for bare noen år siden, er sjeldnere nå.
På barnesykehuset møter jeg noen av krigens ofre.
For krig dreper ikke bare med kuler og bomber, men også med andre midler.
Halvparten av Syrias sykehus er ødelagt av krigen. Flere av barna jeg møter har ikke klart å nå sykehuset på grunn av kampene, så behandlingen har ikke startet i tide.
Legene forteller også at sanksjonene mot Syria indirekte gjør importerte kreftmedisiner vanskeligere å få tak i.
Salem er 12 år, og har lungekreft med spredning. Han kom sent til sykehuset fordi IS har omringet hjembyen Deir ez Zour øst i Syria. Legene sier oddsene hans er dårlige.
Bestemoren sier hun er sliten, at hun ber til Gud om at Salem og de andre barna må bli friske.
Homs
Jeg reiser videre til Homs, en by som ble regnet som sentrum for opprøret mot president Bashar al Assad, som startet i 2011.
Før krigen tok turen halvannen time, men nå bruker jeg tre. Vi må ta omveier for å unngå kampområder.
På veien kjører vi forbi en lastebil med et åpent lasteplan, fullt av unge menn. De er nye soldater, på vei til frontlinjen. Jeg får ikke filme dem, så jeg skriver observasjonene ned i notatblokken jeg alltid har med meg.
Den syriske hæren har mistet mange, og må stadig rekruttere nye.
I Homs drar jeg til det siste nabolaget som myndighetene tok kontroll over. Innbyggerne i Al Waer led under beleiring og bombing i flere år. Nå er det Bashar al Assads styrker som har kontroll.
Video som viser Kristin som går igjennom ruiner i Homs. Kristin sier: Her var syriske opprørsstyrker inntil nylig. I dette huset på frontlinjen hadde de sine skarpskytterposisjoner. Nå er de blitt drevet ut av den syriske regjeringshæren og dette er det siste nabolaget i Homs by som de mistet.
Like ved møter jeg toårige Shams og moren hennes, Madiha.
De har gjennomlevd langvarig beleiring og kamper, og det preger dem ennå. Lille Shams klarer ikke å gå selv.
Hun mangler kalsium fordi hun ble født for tidlig, og det var ikke mat og vann under beleiringen, da jeg var gravid med henne, forklarer moren.
Shams søster døde fordi moren ikke hadde nok brystmelk til å fø henne under kampene.
Om ettermiddagen kjører jeg gjennom gamlebyen i Homs. Få steder er ødeleggelsene av krigen tydeligere.
Myndighetene har kanskje vunnet kampen om Syrias tredje største by, men krigens pris er synlig.
Her er det helt forlatt og helt stille. Innbyggerne har ingenting å vende tilbake til.
En del av dem flyktet til nabolandene, andre har flyktet til Europa.
Selv om ødeleggelsene er enorme, er det ofte de små detaljene som beveger meg mest. Som en symaskin i ruinene.
Jeg tenker på hvem den tilhørte, og hvor den personen er nå.
Lever hun?
Jeg følges på turen av en person fra informasjonsdepartementet, en såkalt minder. Hun heter Khayat, og jobben hennes er å følge med på hvem jeg snakker med og hvor jeg går.
Det er slik det er for journalister å jobbe på offisielt visum i Syria: vi får myndighetenes side av saken.
Khayat forteller meg etter hvert sin egen, tragiske historie. Den yngste sønnen hennes, soldat i hæren, ble drept.
Hun har bildet av ham på et smykke rundt halsen, som hun alltid bærer.
Aleppo
Jeg reiser videre til Aleppo. Også nå må vi kjøre omveier for å unngå frontlinjer, og vi tar av motorveien like nord for Homs.
Selv om vi unngår frontlinjene, er de ikke langt unna. Noen få kilometer til høyre for denne veien, er IS. På den andre siden er gruppen som tidligere kalte seg Jahbat al Nusra, Al Qaidas gren i Syria.
Det er få privatbiler på veien. Folk er redde for å reise, sier tolken min.
Vi kjører forbi landsby etter landsby som er forlatt og ødelagt.
Et sted langs veien ligger restene av en stridsvogn, ødelagt i et IS-angrep.
Fremme i Aleppo, Syrias største by. Det er syv måneder siden myndighetene tok kontroll.
Også her er ødeleggelsene enorme – spesielt i den østlige delen av byen der opprørerne ble drevet ut.
Deler av gamlebyen, som er på FNs verdensarv-liste, ligger i ruiner.
Video som viser Kristin i Aleppo. Hun går igjennom ruinene. Kristin sier: Gamlebyen i Aleppo var en av de mest atmosfæriske byene i hele midtøsten. Her var det masse butikker og masse folk. Nå er det nesten ingenting igjen. Det er ikke et menneske i denne gaten. Det er helt, helt stille. Det føles nesten som å bevege seg gjennom en spøkelsesby.
På en proteseklinikk møter jeg Jumma. Han er 12 år og kommer fra Øst-Aleppo. Han har mistet et bein i krigen. Han går til fysioterapi mens han venter på protese.
Når jeg intervjuer syrere, hører jeg ofte om lag på lag med tap og sorg. Så også med Jumma. Han mistet ikke bare et bein, men også en bror i krigen, Omar på seks år.
Like etter angrepet, spurte han bare etter Omar, aldri etter sitt eget bein.
Jeg blir med Jumma til huset der han bor nå. Familiens eget hus ble ødelagt i et bombeangrep, og de har ikke penger til å gjenoppbygge det.
Jumma forteller meg at han ønsker seg tre ting:
Å flytte hjem, en protese og en sykkel.
Maskanah
Dagen etter reiser jeg på en dagstur fra Aleppo til landsbyen Maskanah. Maskanah ligger sørvest for den selverklærte IS-hovedstaden Raqqa.
Jeg skal rapportere om det som er syriske myndigheters fokus nå: Krigen mot IS. I dette området har den syriske hæren drevet jihadistene ut i løpet av sommeren.
Video: Kristin står ved en vei, rett ved et ødelagt IS-skilt. Skiltet er hullete og har tekst skrevet på arabisk. Hun sier: Her var IS inntil nylig. Dette er rester av et av deres skilt. Nå har den syriske hæren drevet dem tilbake i dette området. De blir presset tilbake i hele Syria.
Maskanah med sine 25 000 innbyggere er nylig gjenerobret etter harde kamper. Sandsekkene som IS brukte til å forsvare seg mot syriske styrker, ligger ennå i gatene. IS-logoer henger på butikkveggene.
IS har skjendet gravene her. Ifølge deres ideologi, er gravstøtter ulovlige. Selv ikke i døden har folk fått fred.
En mann jeg møter viser hvordan IS hengte lik fra stolper med gaffatape. Likene av mennesker gruppen hadde drept, kunne henge på torget i en uke, til skrekk og advarsel for dem som tenkte på opprør.
Likevel går livet videre.
Tilbake i Aleppo, der reisen avsluttes, hører jeg plutselig lyden av barnelatter og glade plask.
Det er fra svømmebassenget på hotellet der jeg bor. Fredag – som er helligdag og fridag i Syria – er det stappfullt av familier som leker i vannet.
Barn forteller meg at de ikke har kunnet komme hit så mye før, fordi de var redde for raketter. Nå som kampene er over, kan de endelig bade igjen.
Kontrasten mellom dagliglivet her i Vest-Aleppo og ruinene i Øst, er slående.
Men det gir likevel håp. Til tross for alt det grusomme som er skjedd her, kan kanskje gleden komme tilbake.
Lær og forstå mer om Syria
Alt om borgerkrigen i Syria-
Urix forklarer: Syria (3 min)
I snart seks år har de prøvd å styrte Bashar al-Assad, men han biter seg fast til makta. Hvordan ligger presidenten i Syria an nå? Urix forklarer!
-
Våre allierte (1 time)
Norsk dokumentar. Norge har sendt ut soldater for å delta i krigen mot IS i Irak og Syria.