Slapp av – mor tar det!

– Det kommer jo på toppen av alt annet! sier Christine Engh Fjelstad og gestikulerer ivrig.

Vi sitter i sofaen hennes i rekkehuset på Ullern i Oslo. Christine er 36 år og gift med ungdomskjæresten Fredrik. De har to små barn, på to og fem år. Hun fortsetter:

– Og det er rart, for «det tredje skiftet» setter ord på noe jeg har tenkt litt på, men ikke har hatt noe bevisst forhold til, fortsetter hun.

Hvordan da?

– Fredrik og jeg er likestilte når det gjelder jobb; vi har respekt for hverandres jobber og at de skal få like mye tid eller ta like mye plass, sier Christine, som er seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet.

Det står en kopp kaffe på bordet foran oss. Stua har store vinduer ut mot hagen, og selv i dagslys ser det uforskammet ryddig og rent ut.

– Og det samme gjelder barna; jeg vil si at vi deler arbeidsoppgavene ganske likt når det gjelder for eksempel henting og levering av barn i barnehagen, og vi får det til å gå rundt.

På en kommode står et fastelavnsris med blå og lilla fjær, som ikke hadde stått der hvis det ikke hadde var for henne.

– Men det er jeg som er logistikkministeren hjemme hos oss! Det er jeg som på en måte har det overblikket. Og det er jo en jobb! Det krever energi.

Hun tenker seg om litt, før hun legger til:

– Selv om det ikke alltid er så synlig.

Hadde forventet mer likestilling

Og nettopp dette ikke så synlige arbeidet har en annen Kristine forsket på. Hun heter Kristine Warhuus Smeby og leverte nylig en doktorgradsavhandling i sosiologi ved NTNU inn til vurdering.

– Dette er en type arbeid som går under radaren – det blir ikke tatt med i parenes likestillingsregnskap, sier Kristine Warhuus Smeby til NRK.no.

Smeby har undersøkt hvordan tolv par ikke bare utfører – men også administrer omsorgsarbeidet i familier med små barn.

Etter inspirasjon fra Arlie Russel Hochschild, som er tidligere professor i sosiologi ved University of California, har hun delt en families arbeid inn i tre skift, der første skift er lønnsarbeidet og det andre det konkrete hus- og omsorgsarbeidet, som det å vaske gulvet og å hente og levere barn i barnehagen.

«Det tredje skiftet» kan være vanskelig å beskrive, nettopp fordi det er litt vagt, men defineres av Smeby som koordineringen og administreringen av familiearbeidet – det mentale ansvaret for at jobb og familie skal la seg kombinere.

– Studien er jo ikke statistisk generaliserbar, men i denne typen familier ville man kanskje forventet mer likestilling, sier Smeby, som har funnet at det er damene som tar det.

Med «denne typen familier» mener Smeby høyt utdannede heterofile par i fulltidsjobber, med små barn, som de hun har intervjuet.

Altså den typen som Christine Engh Fjelstad og ektemannen Fredrik lever i, med krevende jobber og de to små barna.

– Det handler om å sitte på kvelden og lage lister, ikke sant! Sier Christine.

Eller å sjekke om det kommer en barnebursdag, og om det i så fall må handles gaver, eller om barna må ha nye strømpebukser.

Arbeid som i grunnen synes best hvis det gjøres dårlig eller ikke gjøres.

– Jeg sitter her på kvelden og skriver listene – men så kan det godt hende at det er Fredrik som faktisk kjøper det vi trenger.

Dama lager lister, mannen handler

Noe som er helt typisk, ifølge Smebys forskning. Dama planlegger og lager lister; mannen går og handler.

Fedre bruker mer og mer tid på det som Smeby definerer som «andre skiftet», nemlig konkret hus- og omsorgsarbeid, men ikke så mye at de foreløpig bruker mer tid på dette enn mødrene, ifølge artikkelen «Likestilling i det tredje skiftet».

Ansvaret kommer på toppen av arbeidet, står det i artikkelen.

– Det er viktig å synliggjøre de usynlige forventningene til mødre i samfunnet, hvis målet er et likestilt foreldreskap og at både mødre og fedre skal kunne være i full jobb, sier forskeren.

– Finner ikke på oppgavene!

Smeby forteller at mennene i hennes undersøkelse stort sett er fornøyde med at damene har det overordnete ansvaret, noen til og med "kjempefornøyde!"

Og mødrene har verken trappet ned i stillingsandel eller blitt sykemeldt.

– De mestrer en for mange krevende hverdag, sier Smeby.

Og Christine synes også den tydelige fordelingen gjør at det travle livet i rekkehuset på Ullern går rundt på en bra måte.

– Det fungerer jo bra, nettopp fordi vi har nøye fordelte oppgaver, som man også har på en arbeidsplass, sier hun.

Men hennes logistikkministerrolle kan også føre til gnisninger.

– Det blir jo litt som at jeg sitter på en trone og deler ut oppgaver, og Fredrik kan bli irritert fordi han får beskjed av meg om hva han skal gjøre, sier Christine og fortsetter:

– Og det kan føles urettferdig for meg, siden jeg bruker tid og krefter på å holde oversikt og å planlegge alt mulig – og så kan det bli en diskusjon der jeg sier at «Det er jo ikke jeg som finner på oppgavene!».

– Ikke rett til å sutre

Tobarnsmoren er også overrasket over at hun – en «moderne», og tilsynelatende veldig likestilt kvinne med viktig og tidkrevende jobb – skulle falle inn i såpass tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Men noe av det liker hun.

– Det er jo verre å vaske gulvet enn å skrive lister, synes jeg, ler hun.

At mødrene administrerer hjemmet og fedrene hjelper til, har også vært gjenstand for internasjonal forskning. Og blant annet blitt kalt «maternal gatekeeping».

Sosialantropolog Runar Døving er også opptatt av dette.

Han er professor ved Høyskolen Kristiania og skriver i artikkelen «Vaffelhjertets makt: Norske kvinners hushold» at kvinnen vil ha definisjonsmakten i hjemmet, og hun slipper ikke mannen til som likeverdig når beslutninger skal tas (2001).

Artikkelen er fortsatt i høyeste grad relevant, selv om noe har sunket inn, særlig det arbeidet som er knyttet til barna, sier Døving til NRK.no.

– Jeg synes ikke kvinner generelt sett har rett til å sutre, hvis de også vil bestemme hvordan arbeidet skal gjøres. Hvis de vil ha definisjonsmakt, er det deres problem.

Døving mener denne makten på hjemmebane er særlig viktig over tid.

– Sett fra mannens perspektiv er han heldig i situasjonen, som slipper dette ansvaret, men uheldig i et langt perspektiv. For nettopp makten som ligger der handler på lang sikt også om å forvalte relasjoner, sier han.

Leser høyt fra ukeplanen

På veggen ved kjøkkenkroken hjemme hos Christine henger det en whiteboard-kalender, med overskriften «MONTH PLANNER». Den aktuelle måneden er skrevet inn med tusj på toppen, og datoer og alt av aktiviteter er sirlig fylt inn i ruter under dagene mandag til søndag. «Elias 5 år», «Planleggingsdag BHG», «Fredrik Belgia», «Slalåm».

Nederst på tavlen er ukas plan fra barnehagen printet ut og hengt opp – og en liste over varme måltider uka som kommer.

Som med fastelavnsriset, er det også Christine som står for denne anretningen.

Men hvem tar ansvaret for å følge med? For eksempel på når det er turdag?

– Når det er turdag så er det vel sånn at Fredrik like gjerne som meg kan gjøre i stand matpakke og varm drikke, men det er litt sånn at jeg står og leser litt høyt fra den planen på morgenen, hvis han står der og smører, for å være sikker på at han husker på det, sier hun.

– Jeg høres helt gæren ut, ler tobarnsmoren, og innrømmer: Jeg kan også finne på å spørre ham om han har gitt barna middag! Det ville jo aldri han gjort med meg!

Og hun høres jo unektelig litt gæren ut når man hører om det fortalt sånn, men er slett ikke alene. Snarere er de færre de mødrene som ikke holder i denne hovedoversikten over alt som skjer, skal vi tro Smebys undersøkelse.

– Ved å delegere tar mødrene ansvar for hjemmets likestilling når det gjelder konkrete arbeidsoppgaver, men selve ansvaret blir tatt for gitt, sier Smeby til NRK.no.

Noen åpenbare forskjeller på kvinner og menn

Det er sikkert også mange som leser dette og kjenner seg igjen, enten fra eget hjem med små barn – eller når det gjelder foreldrenes arbeidsdeling under oppveksten. Selv om kulturelle normer har endret mye i løpet av tre generasjoner.

– Det er noen åpenbare forskjeller på menn og kvinner fysiologisk og hormonelt, der de hormonelle kan dempes, men ikke utviskes, av kultur, sier biolog Dag Olav Hessen til NRK.no.

Han er professor i biologi ved Universitetet i Oslo.

– At kvinner bærer frem, føder og ammer gjør det naturlig med en sterkere mor-barn-binding.

Tror du det er mulig å leve fullstendig likestilte som foreldre til små barn?

– Ja, det tror jeg. Hvis vi ser bort fra fødsel og amming, naturligvis …

– Men om det er noe å tilstrebe er en annen sak.

Biologen nevner den vanskelige balansegangen mellom å tillate det han kaller naturgitte forskjeller og det å passe på at kvinner ikke taper på det, både med tanke på karriere og livskvalitet.

(Hvis noen hadde hatt løsningen på det, hadde det vært intervju med dem her.)

Fredrik skal få bli bursdagsminister

Både Christine og Fredrik reiser en del med jobben, og når hun reiser vekk slipper hun taket.

– Det går helt fint rundt hjemme uten meg, det gjør det absolutt! Selv om det er en del ting som nok hadde vært annerledes om jeg ikke hadde vært her over lengre tid, sier hun.

Damer kan kanskje gi litt mer slipp?

– Ja, og jeg merker at jeg gjerne skulle gjerne overført mer av det vi MÅ gjøre til Fredrik, som å ha det overordnete ansvaret for barnebursdager, som tar utrolig mye tid og krefter.

Christine ser ut i luften en liten stund, før hun fortsetter:

– Kanskje det hjelper med større avgrensede ansvarsområder, sånn at han kunne hatt det området der …?

Og der treffer Christine spikeren på hodet, mer enn hun antakeligvis aner. Forskningen til Smeby har nemlig vist at foreldrene lettere deler på det tredje skiftet når det deles inn i ulike områder, der man har det fulle og hele ansvaret for sine egne. Når oppgavene fordeles mer tilfeldig, ser det ut til at oversikten og ansvaret forblir mødrenes.

Christine har drodlet videre – og konkludert.

– Fredrik skal få ansvaret for barnebursdager fremover, alt med det. Bursdagsminister, skal han få bli.

Tror du at du klarer å ligge unna da?

– Jeg vet ikke, sier Christine tankefullt, før hun blir opptatt med å speide ut av vinduet og over til barnehagen som er rett utenfor huset, der er det utetid i småregn.

Det er farlig å bo så nær barnehagen. Apropos overblikk og alt det der…

Fredrik har lest over og godkjent artikkelen. Og takket ja til stillingen som bursdagsminister.