Marianne Skovdahl
Foto: Anette Holth Hansen / NRK

Lyd gjør Marianne (27) forbanna

Klikking med kulepenn, smatting og snufsing kan være irriterende for mange. Marianne Skovdahl har misofoni og for henne er disse lydene tortur.

– Når jeg ser at pappa smører seg et knekkebrød, så går jeg som regel ned i kjelleren, sier Marianne Skovdahl.

Kjeven til pappa-Skovdahl klikker nemlig når han spiser. En av flere lyder som for datteren er helt uutholdelig.

– Jeg kjenner det koker i meg når jeg hører den klikkingen. Det er et mareritt. Jeg blir så sint at jeg får lyst til å drepe og slå, men jeg ville jo aldri skadet noen, forteller 27-åringen.

Føler seg fanget og torturert

De fleste av oss kan bli irritert på personen på nabobordet som smatter, kollegaen som klikker hyppig med kulepennen eller han ved siden av deg på bussen som slafser med tyggisen. For noen utløser sånne lyder mer enn bare lett irritasjon, andre blir rett og slett fly forbanna. Og disse har det som kalles misofoni. De hater rett og slett enkelte lyder så sterkt at de blir fysisk dårlig.

Høy puls, bankende hjerte, svette, kvalme, svimmelhet og et enormt sinne, er ifølge ekspertene blant kjennetegnene. Marianne Skovdahl er fem år første gangen hun kjenner på dette sinnet. Hun og en venn sitter i sofaen og ser på barne-TV. Han spiser Stratos. Og smatter.

– Jeg mistet all konsentrasjonen og hadde lyst til å slå. Klarte ikke følge med på barne-TV, det handlet bare om den sjokoladen. Det var som om maten ble spist på utsiden av munnen.

Siden den gang er historiene blitt mange. Gutten som satt ved siden av henne på barneskolen hadde alltid makrell i tomat på skiva. Han smattet. Mamma som ofte tygget tyggis. Brødre som likte å irritere. Venninnen som pustet tungt. Og som Marianne ble så sint på at hun slo henne hardt i armen to ganger da hun var ni år. Også pappaen med den klikkete kjeven da.

– Når jeg hører det jeg kaller en triggerlyd, føler jeg det samme sinnet og adrenalinet man får når man forsvarer seg selv mot noen som prøver å skade deg fysisk. Eller det samme sinnet man får når man slår tåa, uten den fysiske smerten.

I filmen "Misophonia" forsøker Marianne Skovdahl og forklare hvordan det er å leve med lidelsen misofoni. Dette er et utdrag fra filmen.

SE VIDEO: I eksamensfilmen "Misophonia" forsøker Marianne Skovdahl og forklare hvordan det er å leve med misofoni. Dette er et utdrag fra filmen. Foto/redigering: privat/Sakrisvold Martinsen.

Det er ikke barneskrik på flyet, negler som skraper på tavla eller en bråkete kafe som er det store problemet. Det er repeterende lyd, i en ellers stille atmosfære.

– Jeg hører lyden før jeg ser den. Som for eksempel hvis noen tygger tyggis på T-banen, så hører jeg det lenge før jeg ser hvem som faktisk tygger.

Så er det en fysisk forklaring på dette eller er det bare i Mariannes hode?

Hat mot lyd

– Kom inn. Jeg skal bare skrive ned en avtale før jeg glemmer det.

Karina McGlade-Grando

Karina McGlade-Grando er audiopedagog på Linderud i Oslo.

Foto: Anette Holth Hansen / NRK

På sitt lille kontor i fjerde etasje på Linderud senter i Oslo skriver Karina McGlade-Grando nok et navn i avtaleboka si. Dagene til audiopedagogen er fulle av avtaler med fortvila folk som vil ha en forklaring på hvorfor de blir så sinte ved middagsbordet.

Misofoni er ingen enkel diagnose å få. Lidelsen har riktignok sin egen emneknagg på Twitter, men er lite forsket på. Selv om den amerikanske professoren Pawel J. Jastreboff introduserte misofoni som en egen diagnose rundt år 2000, har den aldri helt slått rot. I hvert fall ikke her hjemme i Norge. Det er ikke bare noe du går til fastlegen og enkelt får påvist med en blodprøve.

– Men dette er ikke noe folk finner på. Det er faktisk et stort problem for mange. Og de kan ikke bare «ta seg sammen» og ignorere lydene, sier audiopedagog McGlade-Grando til NRK.

Det finnes ikke tall på hvor mange som lider av misofoni. Ifølge McGlade-Grando er det imidlertid en stor gruppe mennesker som får redusert livskvaliteten drastisk på grunn av lyder de mange andre ikke engang registrerer. Se bare for deg at du på grunn av fysisk og psykisk ubehag i full hast må forlate kinosalen fordi mannen ved siden av er en nesepuster.

Ifølge audiopedagogen er det mange som får lidelsen i overgangen fra barn til ungdom. Hva som utløser den enorme overfølsomheten finnes det heller ingen fasitsvar på.

– Men en ting er sikkert. Det trenger ikke være noe galt med selve hørselen. Det virker heller som om evnen til å filtrere bort lyd ikke er helt utviklet.

Og det er to ting mange med misofoni har til felles. De sliter med det vi kan kalle munnproduserte lyder; smatting, svelging, tygging av bestemt mat, tørr munn og kremting. Og de sliter mest hjemme.

– Mange av dem som kommer hit forteller at de har kontroll på skolen eller på jobb, men at å spise middag med familien kan være ren tortur, sier McGlade-Grando.

Mer enn irritasjon

– Hold linjen. Jeg skal bare lukke døren.

Georg Magne Træland legger telefonrøret på pulten med et dunk. En lav, kvinnelig stemme gir han en beskjed før døra lukkes og røret plukkes opp igjen. Træland er leder ved Tinnitusklinikken i Arendal. Og en veldig travel mann som kan mye om lydoverfølsomhet.

Han plukker opp røret og går rett på sak.

– Det er viktig å ha i mente at man ikke nødvendigvis har misofoni bare fordi man av og til reagerer på en lyd.

– En vanlig misforståelse er at misofoni er et annet ord for normal irritasjon, og besværet man føler ses på som et uttrykk for en lav terskel for irritasjon. Men en person med misofoni kan være tykkhudet og kjenne normal irritasjon i andre situasjoner. Det er ofte bare en spesiell lyd som hjernen henter fram forskjellig, og som tvinger fram særskilte følelsesmessige reaksjoner mot ens vilje, sier Træland.

Georg Træland

Georg Magne Træland ved Tinnitusklinikken.

Foto: Kari Løberg Skår / NRK

Når folk med misofoni hører bestemte lyder, aktiveres delene av hjernen som styrer aggresjon og stress.

– Eksakt hvilke lyder som får frem disse reaksjonene varierer fra person til person, men ofte er det repeterende lyder eller lyder som de oppfatter som provoserende, ekle eller unødvendige. Du kan kjenne deg oppslukt av ubehaget og ikke greie å konsentrere deg om noe annet.

En pappa til besvær

Rundt spisebordet til familien Skovdahl i den røde generasjonsbolig på Teisen i Oslo har det opp gjennom årene vært mange hyggelige, og en del mindre hyggelige, måltider.

– Jeg har jo blitt ekstremt bevisst på hvordan jeg tygger maten, sier Tom Skovdahl, som altså er Mariannes pappa.

Med tre barn og travel jobb i forlagsbransjen var det kanskje visse forventninger til familiehygge på ettermiddagen. Men de ble ikke alltid innfridd.

– Det var perioder der Marianne var veldig sur og ikke ville spise med oss. Uten at vi helt skjønte hvorfor. Vi tenkte kanskje at sånn var det med tenåringsjenter innimellom, sier Skovdal, som også har to sønner.

Marianne Skovdahl og familien

Familien Skovdahl spiser lunsj på ferie i England. Året er 1995.

Foto: Privat

Derfor var lettelsen stor da en av Mariannes venninner for noen år siden sendte henne en artikkel hun hadde funnet om misofoni på internett. Brikkene falt på plass.

– Det var så godt å få en forklaring. Det syns Marianne også. Det var verst da vi ikke visste hvorfor hun ble så lett irritert ved middagsbordet. Da ble det ofte krangel, uten at vi skjønte hva som lå bak.

Stundene rundt middagsbordet er ikke like mange etter at alle barna flyttet hjemmefra. Men inviteres det til familiemiddag legges det til rette for at det skal være hyggelig for alle, også for Marianne.

– Vi har fortsatt faste plasser. Marianne og jeg sitter på hver vår ende av bordet. Og i en periode da kona mi var bortreist, og vi spiste en del middager foran TV-en, så brukte Marianne høretelefoner, sier pappa-Skovdahl med latter i stemmen.

Kan behandles

Misofoniens far, Pawel J. Jastreboff, hevder det er likhetstrekk mellom misofoni og tinnitus. Og mener de kan behandles med omtrent samme metode, Tinnitus Retraining Therapy (TRT). Kort fortalt går dette ut på å endre hjernens måte å håndtere lyder på.

En annen måte å behandle misofoni på er ved såkalt eksponeringsterapi, du utsettes for de lydene du syns er ubehagelig. Hvis du for eksempel ikke kan utstå lyden av moren din som spiser potetgull, så skal du øve på nettopp det. Gjerne mens du gjør noe lystbetont, som å høre på musikk du liker.

– Sammen med pasienten setter jeg opp en liste over ubehagelig lyder. Vi begynner å høre på lyden som er minst ubehagelig og jobber oss oppover lista. Avspenningsteknikker kan også ha effekt, sier audiopedagog McGlade-Grando.

– Informasjon og veiledning er også viktig i behandlingen av misofoni, sier Georg Magne Træland ved Tinnitusklinikken.

Marianne Skovdahl har, i likhet med mange andre som har misofoni, diagnostisert seg selv. Hun har gått til behandling hos en psykolog om lidelsen, forsøkt å behandle det med medisiner utskrevet av en psykiater og vært aktiv i diverse forum på nett. Med tiden har hun funnet en rekke hjelpemidler i hverdagen.

– Radioen står alltid på i bakgrunnen når jeg spiser middag med familien. Hvis det bare er pappa og meg, så bruker jeg ofte høretelefoner.

I familieselskap kan hun trampe hardt med føttene under bordet hvis hun blir sint. Hun har alltid ørepropper og høretelefoner i lomma.

– Hvis jeg glemmer dem kan jeg få litt panikk, sier hun.

Et hus i skogen

Den verste lyden Marianne kan tenke seg er lyden av noen som spiser en moden banan. Gulrot er en god nummer to.

– Jeg setter grensen ved én gulrot, det kan jeg tåle.

27-åringen er åpen med venner og bekjente om lydoverfølsomheten. For det er en del sosiale settinger som inneholder nettopp mat. Og selv om hun til tider dagdrømmer om et hus i skogen, hvor hun kan bo og leve helt uten lyd, så er det én ting som holder henne tilbake.

– Tro det eller ei, men jeg er veldig glad i mennesker. Jeg hadde ikke hatt det fint alene.

I dag bor Marianne i London. Hun har studert film, og laget eksamensfilm om misofoni.

– Jeg intervjuet folk om det å leve med misofoni. Det fungerte som en god terapi for meg. Nå har jeg forsont meg med at det er sånn jeg er, og jeg er åpen med alle om det.

Hun har jobbet på kino og snart begynner hun i en ny jobb som tekstforfatter. Også har hun møtt en mann. Som hun liker skikkelig godt.

– Akkurat nå som jeg er nyforelsket kunne han smattet meg i øret og jeg hadde sikkert sovna. Men sånn vil det jo ikke være for alltid. Så jeg har fortalt ham om misofonien. Og han tar veldig hensyn til det, sier Marianne, før hun dytter høretelefonene inn i øret og setter seg på T-banen.

Marianne Skovdahl

PÅ T-BANEN: Et typisk sted med mye lyder. Marianne hører ofte på musikk når hun reiser kollektivt.

Foto: Anette Holth Hansen / NRK