Kveld 3
Foto: Hans Ola Hevrøy / NRK (Illustrasjonsfoto)

Hemmeligheten

Elisabeth trengte å bli sett, men ble det ikke. Til det skjulte hun mammas alkoholmisbruk for godt.

Averøy, 1993. Elisabeth hører skoleklokkene ringe for siste gang i dag. Det er nå den kommer. Den tunge klumpen i magen til den sju år gamle jenten, som ofte kommer på vei hjem fra skolen. Hjertet dunker raskere og raskere. Ikke fordi hun har gjort noe galt - tvert om. Elisabeth har ikke vært til bry for verken lærere eller medelever. Hun har bare vært stille, slik hun pleier å være.

Det er det som kommer hun er bekymret for. Hun vet ikke hva som venter henne hjemme.

Men hun vet mye mer enn alle andre.

Også i dag har hun klart å holde på hemmeligheten.
Hemmeligheten som hun og mamma har sammen.
Hemmeligheten som kan ødelegge alt hvis andre får vite om den.

Det er i hvert fall det Elisabeth tenker.

Får andre vite om hemmeligheten blir enebarnet Elisabeth tatt bort fra mamma og pappa, og plassert i en annen familie. For det har mamma sagt.

Bussturen hjem fra skolen er ikke så lang, men klumpen i magen får likevel god nok tid til å vokse seg større og større.

Hun vet at pappa ikke er hjemme. Han jobber på sjøen. Hun tror at mamma står klar med middagen på kjøkkenet, slik hun pleier.

Elisabeth vet at mamma er glad i henne. Hun er jo snill, hjelpsom og omsorgsfull når hun er til stede. Elisabeth ser på moren som en god mamma. Det tror hun mange andre gjør også.

Men de vet ikke at mamma er alkoholiker.

Elisabeth og mor

Moren er en god mamma når hun er edru, synes Elisabeth. Her er Elisabeth fire år.

Foto: Privat

Fasaden

Skolebussen stopper. Nervøs og redd går Elisabeth ut.

Bygden hun bor i er liten. Idyllen er stor, men fasaden er større. Alle kjenner alle, men få kjenner til det som skjer bak veggene i det hvite huset nede ved sjøen.

Elisabeth går inn inngangsdøren, og legger fra seg den rosa skinnranselen sin. Hun kjenner lukten av middag. Også i dag er det ryddig og fint hjemme. For mamma er det viktig.

Det skal bare én setning til for å bryte idyllen. Én setning som skal til for at Elisabeth skal skjønne om de neste timene blir gode eller dårlige. Snøvler mamma i dag, eller snakker hun vanlig?

Lykkerusen kommer hvis mammas stemme er edru. Da blir middagen hyggelig. Da er mamma faktisk mamma.

Men det vanligste er at hun snøvler. Snakker litt rart. Hun kan bli veldig glad eller mektig irritert, uten at Elisabeth skjønner hvorfor. Sjuåringen tror flaskene kan være grunnen. Flaskene som mamma av og til glemmer å rydde bort fra stuebordet.

Hvis mamma snakker rart, kan Elisabeth løpe ned på rommet sitt og bli værende der. Nesten hver ettermiddag er hun i stallen hos islandshesten Rima. For Elisabeth er Rima en redning. En flukt.

Fra huset kan hun se over til besteforeldrene, som bor rett over veien. Det er ikke uvanlig at hun løper over til dem hvis mamma blir vanskelig å være med.

Bestemor og bestefar sier alt kommer til å bli bedre. De vet også at mamma er alkoholiker. Men det er det ikke så mange andre som gjør.

Elisabeth er for lojal til å snakke. Båndet er for sterkt.

Løftebruddet

Et barn kan innse tidlig at noe er galt, men det kan ta lang tid før barnet ser hva det faktisk handler om.

Psykologspesialist Nadia Ansar sitter på et kontor i Blå Kors sine lokaler i Oslo. Hun er leder i Kompasset avdeling Oslo.

En liten bokhylle er fylt opp med boktitler som “Tabu” og “Til barnets beste”. Fra veggen forteller et bilde at "Ingen skal vokse opp med fulle foreldre".

I sofaen og i de to stolene i rommet har det sittet mange “elisabether”.

– Å holde mamma eller pappas alkoholproblem hemmelig, er vanlig for mange barn. Hos oss bryter de løftet om hemmelighold når de kommer inn døren, sier Ansar.

Nadia Ansar

Psykolog Nadia Ansar møter mange som har vokst opp med alkoholmisbruk i hjemmet.

Foto: Hans Ola Hevrøy / NRK

Rundt 90.000 barn i Norge lever med minst én forelder med et uttalt alkoholproblem, anslår Folkehelseinstituttet i en rapport fra 2011.

– Det er mange, men det er bare toppen av isfjellet, sier Ansar.

De fleste som søker hjelp hos Kompasset er ofte snille, flinke og oppofrende. Og så er de mestere på å skjule.

– Mange sier at barnevernet har kommet på besøk, men at de har hatt masken på. Barna vet akkurat hva de skal si for å få dem til å gå, forteller Ansar.

Masken. Fasaden. Den Elisabeth tror det er viktig å opprettholde, men som egentlig er viktig å bryte. Men hvordan?

Flaskene

På Averøy har det begynt å bli kveld. Elisabeth går på rommet sitt. Mamma begynner å bli rar igjen.

Hun er litt annerledes enn andre mødre. Det må ha noe med alle flaskene å gjøre. Siden Elisabeth var fem år har hun tenkt at flaskene har skylden.

Mamma pleier å skjule dem. I kjøkkenboden, i dynetrekk, i putevar, i nattbordskuffen. Hvis Elisabeth finner flasker med drikke i, tømmer hun den ut. Av og til tar bestefar med seg flaskene, og panter dem.

Nattbord

Elisabeths mor pleide ofte å gjemme flasker i nattbordskuffen (illustrasjonsfoto).

Foto: Hans Ola Hevrøy / NRK

Elisabeth gjemmer ofte flaskene hun finner. Instinktet sier at ingen andre må få se mammas flasker. I hvert fall ikke pappa når han er hjemme. Hvis Elisabeth gjemmer flaskene, slipper mamma og pappa å bli sinte på hverandre, tenker sjuåringen.

Hun prøver å gjemme dem i skjul. Etterpå kan hun spørre mamma hvorfor det er så mange flasker rundt omkring. Hvis Elisabeth konfronterer henne, pleier det bare å bli krangling.

Elisabeth føler et veldig stort ansvar for moren. Et beskyttelsesbehov, nærmest.

Ansvaret er stort for to små skuldre. Elisabeth har tidlig fått en unaturlig omsorgsrolle. Hun er mor for sin egen mamma.

Mange barn er vant med å være en hjelper, men glemmer å hjelpe seg selv, ifølge psykolog Nadia Ansar.

Det å tenke på seg selv og å gi seg selv omsorg, betyr å svikte mamma eller pappa.

Det vil ikke Elisabeth.

Når klokken nærmer seg midnatt sover ikke sjuåringen. Til det er hun for redd. Hun tør ikke sovne. Ikke helt enda. Ikke før mamma har sovnet.

For tenk om mamma glemmer å slukke lysene igjen. Tenk om det fortsatt gløder fra mammas sigarett.

Elisabeth går opp i tv-stuen og sjekker. Vinglasset står fremme. Det er liv i tv-en, men mammas øyne er lukket. Hun sover.

Elisabeth slår av tv-en og slukker lysene.

Nå kan hun sove.

Rydde flasker

Elisabeth rydder ofte bort mammas flasker. Hun vil ikke at andre skal se dem (illustrasjonsfoto).

Foto: Hans Ola Hevrøy / NRK

De usynlige

Ingen ser Elisabeth. Hun er stille. Det er for farlig å fortelle.

Det betyr ikke at hun ikke vil at noen skal se hvor vanskelig hun har det.

– I det store og det hele handler det om å se barna, sier Kari Randen.

Kari Randen

Kari Randen mener du bør lytte til magefølelsen din hvis du ser et barn som sliter.

Foto: Hans Ola Hevrøy / NRK

Hun er daglig leder i organisasjonen AV-OG-TIL, som jobber holdningsskapende for alkovett.

Randen mener det er mange som kan se. Læreren. Fotballtreneren. Mannen i gata.

Det handler om å se også den delen av isfjellet som er under havoverflaten. De usynlige.

– Det er ikke sånn at alle barn som er utsatt for alkoholmisbruk i hjemmet går rundt med en grønn prikk i pannen, sier hun.

Ofte kan barn som lever med foreldres rusmisbruk være innadvendte og medgjørlige. Men også triste.

– Man kan merke at det har vært lite oppfølging fra hjemmebane. Matpakken er ikke med på skolen. Barnet tar sjeldent med noen hjem, men besøker ofte andre venner, sier Randen.

Hun oppfordrer deg til ikke å være så redd for å ta feil hvis du mistenker at et barn ikke har det godt.

Nadia Ansar

Det er viktig at barnet får hjelp tidlig, ifølge psykolog Nadia Ansar.

Foto: Hans Ola Hevrøy / NRK

– Gjør noe ut av magefølelsen din. Hvis ingen hjelper et barn, får det vondt. Ta kontakt med barnet. Det er ikke alltid det skal så mye til, sier AV-OG-TIL-lederen, og fortsetter:

– Hvis et barn holder på å drukne, tenker vi ikke at det er ekkelt å bli våt. Vi stuper.

Å strekke ut en hjelpende hånd, kan samtidig innebære at man tråkker foten inn i en annens familie privatliv.

Ubehagelig? Godt mulig. Viktig? Absolutt, mener psykolog Nadia Ansar.

– Vi må ikke være så opptatt av å respektere privatlivets fred, hvis det fører til at det er mange barn som får hjelpen de har godt av, sier Ansar.

Folk kan ha en tendens til å krisemaksimere konsekvensene av å bry seg – at det å hjelpe kommer til å slå utelukkende negativt ut for foreldrene, ifølge Ansar. Hun tror også at mange ofte kan se et problem, men fordi problemet er synlig for flere, er det lett å tenke at andre hjelper.

Psykologen råder deg til å kontakte barnet. Hun mener det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite.

– Det handler om å lage en åpning for barna. Da vet de at de har en voksen som faktisk bryr seg, sier Ansar.

Hun understreker at også foreldrene kan få hjelp hvis barnet først våger å si fra.

– Overfor et barn kan det også være riktig å argumentere med nettopp det. At det er til det beste for alle - at mamma og pappa også kan få hjelp, sier psykologen.

Barn som vokser opp med alkoholiserte foreldre har ofte varige, psykiske sår.

– Hjelper man ikke, kan det føre til veldig mange negative konsekvenser for barnet. Skjer dette over tid gir det utfordringer senere i livet. For noen går minnene fra barndommen aldri over, sier Kari Randen, som mener vi må være modige på vegne av barna.

Det er Nadia Ansar enig i.

Å få hjelp tidlig har så utrolig mye å si. Det å forebygge versus det å reparere, er to helt forskjellige ting, sier hun, og legger til at barn ikke nødvendigvis trenger å gå inn i lange terapeutiske forløp tidlig.

– Når barna blir voksne, kan de ta valget om å søke hjelp selv. Men man bør tidlig avmytifisere hva det innebærer å ta kontakt. Derfor er det viktig å snakke om temaet med barn. Gi barna en ramme, sier hun.

Rammen ble ikke satt for Elisabeth da hun var barn. Hun skulle bli voksen før hun begynte å snakke om moren.

Elisabeth Gjetøy

Over 20 år senere. Elisabeth ser tilbake til en barndom med en mamma hun var glad i, men også med en mamma som var alkoholiker.

Foto: Hans Ola Hevrøy / NRK

Stille vann

Trondheim, mai 2016. I et rekkehus i Trondheim sitter en 29 år gammel dame og drikker kaffe. Fra stuevinduet kan hun se bort på en for dagen rolig Nidelva.

Samboeren Espen kommer inn inngangsdøren. Med seg har han tre måneder gamle Ingrid. De har vært på trilletur i nabolaget.

Det er rundt 20 år siden Elisabeth Gjetøy måtte være en voksen for mamma på Averøy. Nå er Elisabeth selv mor til to.

Hun løfter Ingrid opp, og holder henne tett inntil seg.

Elisabeth og barn 2

Elisabeth er opptatt av at hennes barn ikke skal ha den samme barndommen som hun selv hadde.

Foto: Hans Ola Hevrøy / NRK

Bak dem står et piano. På pianoet står et notehefte og et bilde av Ingrids bestemor.

Damen på bildet gledet seg til å bli mormor. Hun klarte å kutte ut alkoholen en stund, etter å ha vært på rehabilitering.

Men mormor får Ingrid aldri møte. Hun ble aldri frisk.

Elisabeths mamma døde av leversvikt for tre år siden.

– Jeg tror mamma jobbet hardt for at ting skulle være normalt for meg, og jeg tvilte aldri på at mamma var glad i meg. Vi hadde et nært forhold. Hun støttet meg. Jeg tenkte at jeg kunne ønske hun var en heks. Da hadde det blitt lettere å bryte, sier Elisabeth.

Hun legger Ingrid ned på et teppe.

Elisabeth og barn

– Det er veldig fint å være mor. Veldig krevende, men mest bare fint, sier Elisabeth.

Foto: Hans Ola Hevrøy / NRK

Etter at Elisabeth selv fikk barn, har hun tenkt mye på egen barndom. Hun har sorg over at ting ikke var som de burde ha vært. Sorg over at alt var så annerledes.

– Jeg er veldig opptatt av at mine barn ikke skal ha samme barndom som meg selv, sier Elisabeth, og setter seg på gulvet ved siden av sin tre måneder gamle datter.

Først da Elisabeth var 16 år snakket hun om moren med venner.

Elisabeth flyttet til Trondheim som 19-åring for å studere. Nå jobber hun som miljøterapeut for rusavhengige i Trondheim.

– Det er så utrolig viktig å si fra hvis et barn sliter, og si til barnet at det blir sett. Barnet trenger en mulighet til å kunne snakke om problemet. Kanskje mamma kunne ha fått hjelp også, til å snakke om ting som var vanskelig for henne, sier Elisabeth.

Hun oppsøkte selv hjelp av Kompasset i Trondheim. Men det var først i voksen alder.

– Jeg vet ikke om jeg hadde sagt noe om jeg hadde blitt spurt om problemene da jeg var liten, men bare det å vite at andre visste hadde gjort godt, sier Elisabeth.

I dag tror hun folk rundt henne visste om moren. At mange visste at ikke alt var som det skulle være for et lite barn.

– Voksne må tørre å spørre. Heller spørre for mye enn for lite. Man kan kanskje ikke forvente svar, men vi kan se barna. Jeg skulle sagt fra. Hatt mot til å si fra.

NRK har også snakket med faren til Elisabeth. Han synes det er greit at Elisabeth forteller sin historie fra barndommen, og har ikke noe han vil tilføye.

Bilde i bilde

– Jeg tvilte aldri på at mamma var glad i meg. Hun var omsorgsfull, sprudlende og blid. Hun var smart, men tok feile valg, sier Elisabeth i dag.

Foto: Hans Ola Hevrøy / NRK
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Del på epost