Helene Sandvig
Foto: Anders Leines / NRK

Helene flytter inn på asylmottak

Programleder Helene Sandvig har pakka med seg dyna. I løpet av fem dager vil hun bli kjent med mennesker og livet på et asylmottak.

NB! Dette er en av våre utvalgte saker fra arkivet til glede for nye lesere.

Asker, november 2015.

– Er det her det er? spør Helene Sandvig fra baksetet i en taxi, og ser mot et bygg som sikkert har vært helt hvitt en gang. Her skal programlederen bo i forbindelse med tv-opptak til en ny NRK-serie. I serien skal hun flytte inn på ulike institusjoner, og møte menneskene som bor og jobber der. Først ut er Dikemark asylmottak.

Helene har aldri før vært på et asylmottak. Aldri blitt godt kjent med mennesker som har dratt fra hjemlandet, og søkt om beskyttelse i Norge.

Hun er nysgjerrig, men innrømmer at hun også er redd.

– Jeg tenker på historier om ustabile og traumatiserte flyktninger, og branner i asylmottak – uansett om jeg vil eller ikke. Kanskje har jeg ingen grunn til å være redd, men det er jo naturlig å være redd det man ikke kjenner? sier Helene.

Nå skal programlederen ut av komfortsona for å utfordre tankene sine, og inn døra til et asylmottak for å bli kjent med mennesker med en helt annen historie enn hennes egen.

Hvordan er livet på dette asylmottaket? Hvem er menneskene bak vinduene? Hvordan blir hun møtt av dem?

Det skal de fem neste dagene gi svar på.

Helene utenfor

Dikemark asylmottak holder til i gamle sykehusbygninger i Asker.

Foto: Anders Leines / NRK

Første kvelden: En ulåst dør og en fremmed mann

Inne i bygget møter Helene nakne vegger og lange korridorer. Selv om det er varsla at hun kommer, blir hun ikke tatt imot av ansatte, slik hun trodde på forhånd. Det er nemlig ingen som jobber på mottaket i helgene.

Quesai

Den første personen Helene blir kjent med på mottaket, er 15 år gamle Qusay.

Foto: Anders Leines / NRK

Etter litt frem og tilbake inne i mottakslabyrinten, møter hun en 15 år gammel gutt med capsen bak frem og “baggy” klær. Det er Qusay, Helenes nabo denne uka. Han bor her sammen med faren sin. Qusay viser Helene rommet hun skal låne.

– Det føles litt trygt å ha hilst på en, sier Helene til Qusay, og takker.

Helene skal bo i andre etasje. Dette er etasjen hvor familiene bor. I etasjen under bor enslige kvinner, mens de enslige mennene bor i et eget bygg.

I gangen går hun forbi et møkkete kjøkken og et nedslitt fellestoalett. I ukedagene har noen av beboerne som jobb å vaske, men ikke i helgene. På toalettet er det ikke felles dopapir. Det får hun beskjed om at hun må skaffe selv.

Helene går inn på rommet hun skal låne denne uka. Hun ser rundt i det gule rommet med mange barneleker. Midt på gulvet står det fire små stoler og et lite bord. På dagen er dette barnas lekerom. På kveldstid skal Helene ta med seg reisesenga og bagasjen sin, og gjøre det om til et soverom.

Lekerommet

Helene har med egen seng for ikke å ta opp plass på mottaket.

Foto: Helene Sandvig / NRK

Ute har det blitt mørkt, og klokka nærmer seg midnatt. Idet Helene gjør seg klar for natta, hører hun lyder på gangen. Det er sikkert bare noen barn som løper og fjaser, tenker hun.

Plutselig banker det på døra.

Helene åpner opp, og møter opprørte blikk. Noen har sett en fremmed mann i sorte klær utenfor. Ingen i første etasje sover. Damene har samla seg ute i gangen.

– Hva skal jeg gjøre nå da? spør Helene.

Faren til Qusay prøver å roe ned de urolige, og forteller at alle skal gå til rommene sine og slappe av.

Helene lukker igjen døra. Etter et par minutter går hun ut igjen.

Det er ingen i gangen nå lenger. Hun går ned trappa til første etasje for å finne damene som bor der. Helene ser mot ytterdøra som står åpen. Hun forstår ikke helt hvorfor den ikke er låst.

Damene er opprørte, men begynner så smått å roe seg.

– Hvorfor kan vi ikke låse den døra? Jeg synes det er litt utrygt, sier Helene.

Helene får forklart at døra aldri er låst på grunn av brannsikkerheten, og fordi at folk kommer og går hele døgnet.

En av damene forteller at dette ikke er første gang hun ser en fremmed mann her. At hun en gang traff en ukjent mann da hun skulle på do på kveldstid.

Helene går opp trappa til rommet sitt. Allerede den første kvelden er det mange inntrykk å fordøye. Hun finner frem en bøtte, og setter den ved senga.

Hvis hun skal på do i natt, kommer hun ikke til å forlate rommet sitt.

Helene reflekterer etter første kveld.

Se hva Helene synes om at ytterdøra ikke blir låst.

Dag 1: Livsviktig post

– Det er litt skummelt her, rett og slett. Det er omgivelser og lys man kunne ha filma i en skrekkfilm, sier Helene.

Det er blitt morgen, og Helene skal ta seg en dusj etter en overraskende god natts søvn.

I dusjen er det ikke noe stativ til dusjhodet. Verken på rommet eller på toalettet finner hun noe å speile seg i.

– Det er ikke de store tingene, men de betyr faktisk litt i hverdagen, sier Helene og ler.

Hun går inn i resepsjonen på mottaket. Der står mange og venter på post hver dag. I skranken står det en ung mann med Manchester United-trøye på. Han heter Amir, er 20 år og kommer fra Eritrea.

Amir og Helene

Amir er en av dem som bor i herreavdelingen.

Foto: Helene Sandvig / NRK

Etter to avslag på søknad om opphold i Norge, har Amir endelig fått oppholdstillatelse i landet.

Nå venter han på et personnummer. Mange på Dikemark tenker på nummeret hver dag – tallene som er billetten til et ordentlig liv.

Uten personnummer kan ikke Amir få sertifikat eller opprette bankkonto. Man kan heller ikke få vitnemål, selv om man har gått på skole.

Men for Helene er ikke personnummeret noe mer enn fem sifre på baksiden av bankkortet hennes.

Amir sjekker på lista om han har fått post. Men heller ikke i dag finner han navnet sitt. Han har ikke fått kommune enda. Enn så lenge må han fortsette å bo på mottaket.

Han bodde på mottak i Nord-Norge før han kom til Dikemark. Der kjeda han seg, og han vil ikke bo der igjen. Amirs fingre er kryssa for Asker eller Sandvika.

Han vil bort fra Dikemark.

– Hva er bra med å bo på mottaket? spør Helene.
– Vi respekterer hverandre. Vi ser tv sammen. Vi spiser mat sammen, sier Amir.
– Føler du deg hjemme her?
– Vi er hjemme, men dette er ikke et hjem, forteller han.

Helene går til rommet sitt. Det er blitt kveld, så barna leker ikke der lenger.

Mottaket skal være et nøkternt tilbud for asylsøkere. Å bo på mottaket er valgfritt. Men beboerne får verdifulle ytelser hver måned.

Penger som for mange er helt nødvendige for å kunne leve.

Forhold

Asylmottak skal være et nøkternt tilbud, men de første dagene tenker Helene likevel at det er mange småting som kunne blitt fiksa på.

Foto: Helene Sandvig / NRK

Dag 2: Med livet på vent

Amir har vært heldig som har fått oppholdstillatelse. For mange av beboerne er realiteten en annen. Helene møter folk som ennå ikke har fått svar på asylsøknaden sin.

På mottaket bor det også mennesker som har fått endelig avslag. Av ulike årsaker har de verken reist hjem frivillig, eller blitt sendt tilbake av norske myndigheter. Flere av dem risikerer å bli henta av politiet hvilken som helst natt.

Til sammen er det rundt 120 beboere. Noen har bodd her i mange år, uten å lære seg norsk. Andre er ivrige på å lære. Noen fyller dagene med mening, andre er bare på mottaket. Kanskje de som ikke har guts ikke orker, tenker Helene. At det å vite så lite om framtida gjør at man resignerer.

For det er et liv i uvisse. Et liv på vent. Til Helenes forbauselse har noen vært på mottak i over ti år.

Qusay, som viste Helene rundt første dagen, og faren Nabil har vært i Norge i tre år. Helene banker på Qusay og Nabils dør.

Hun går inn i det mørke rommet.

I motsetning til Amir, har ikke han fått oppholdstillatelse i landet. Mens Amir i hvert fall venter på en framtid i Norge, vet ikke Qusay hva han venter på. Han synes livet ser håpløst ut.

Helene slår på lyset, og Qusay myser mot henne. Han ligger i sofaen i det lille rommet hvor hyller, et kjøleskap, et bord og en etasjeseng står klint inntil hverandre.

Quesai

Qusay og faren Nabil lever og bor sammen på et lite rom på Dikemark.

Foto: Anders Leines / NRK

Helene setter seg ved siden av 15-åringen.

– Er du glad? spør Helene.
– Nei.
– Er du trist?
– Nei.
– Hva er du, da?
– Jeg vet ikke, sier Qusay.

Han har lært seg norsk, men vil helst snakke engelsk. Han vil ikke snakke et språk han ikke kommer til å få bruk for, forteller han.

Nabil

Nabil sørger ofte for fersk fisk til middag.

Foto: Anders Leines / NRK

Han er bare 15 år, tenker Helene. Alderen hvor man skal ha det gøy, ikke sitte inne å være trist over en usikker framtid.

– Hva tenker du om framtida?
– Jeg tenker ikke på den.

Gnisten i øynene hans er fraværende.

– Er det noe som kan få deg til å smile?
– Her? Nei, ingenting.

Faren Nabil kommer inn i rommet, og henter kjøkkenutstyr til dagens falafel-middag. Han er bekymra for sønnen sin. Bekymra for at Qusay ikke føler seg bra, og for at han er stressa.

– Er Nabil en god far? spør Helene.
– Ja, han er snill. Han er kul, sier Qusay, og smiler til Helene for første gang.

Da Qusay kom til Norge, drømte han om å bli pilot. Det har han gitt opp nå. Han har ikke fått oppholdstillatelse, og derfor er det ikke sikkert han får fortsette skolegangen. Selv om han kanskje får fortsette, får han ikke vitnemål uten personnummer.

Helene ser på Qusay. Hun blir trist av at han ikke vet noe om framtida. At han hele tiden må leve i uvisse.

– Jeg håper ting kommer til å gå bedre for deg, sier Helene.
– Takk, sier Qusay, og smiler så vidt.
– Du er bare 15 år. Ikke gi opp drømmen om å bli pilot! sier Helene, og går ut døra, og inn igjen på rommet sitt.

Ute i gangen registrerer hun ikke lenger hvor stusslig og falleferdig mottaket er.

For Helene har dette blitt uvesentlig nå.

Helene reflekterer etter to dager på mottak.

Se hva Helene tenker etter besøket hos Qusay.

Dag 3: Fingra opp i matfatet

Takket være en gavmild nabo, har jakten på speil endelig gitt resultater. På morgenkvisten fester Helene et lite speil med tape på vinduskarmen.

Ytterdøra blir nå låst om kveldene, og Helene føler seg tryggere. Hun er ikke så skvetten og opptatt av lyder som hun var i starten. Pulsen er lavere.

Helene har fått mye god mat hos beboerne i familieavdelingen. De planlagte Fjordland-måltidene er for lengst blitt skrinlagt, og har blitt erstattet med det ene gode måltidet etter det andre.

Fellesmat

Helene blir ofte invitert på middag med beboerne.

Foto: Helene Sandvig / NRK

Før hun sjekka inn, var Helene spent på hvordan mennene på mottaket ville møte henne. På vei til herreavdelingen for å spise middag med en gjeng somaliske menn, tenker hun fortsatt at herreavdelingen er en litt fremmed verden.

Mennene bor i et eget hus. Vanligvis er det ganske stille i fellesrommet, men ikke i dag. Foran tv-skjermen sitter en gjeng og ser på fotball.

Helene setter seg ned ved bordet litt bortenfor. En av somalierne setter en kjele på bordet, og begynner å ta maten opp på et fat med hendene. Dette er ikke hans tallerken, men en tallerken de alle skal spise fra. Med hendene.

Helene ser på maten.

– Har du vaska deg? spør Helene, og tar frem en flaske håndsprit fra lomma.

Karene viser henne hvordan hun skal spise. Helene tar tak i spagettien, og surrer den rundt fingrene.

– Hva er det kjøttet? spør hun.
– "Chicken", sier en av mennene.

Programlederen tar en nærmere titt på fellesfatet.

– Det der er ikke "chicken", sier hun, og tar en ny håndfull.
– Det er litt kjøtt, litt kylling og litt "heart", responderer kokken.
– "Heart"? Hæ?! Hva var det du sa nå?

Herremåltid

Beboerne samles ofte til fellesmiddager – uten kniv og gaffel.

Foto: Eirik Pessl-Kleiven / NRK
Fingermat

Slik kan et fellesmåltid i herreavdelingen også se ut.

Foto: Helene Sandvig / NRK

Helene fortsetter å spise, uten helt å vite hva. Men det smaker godt.

I bakgrunnen begynner noen plutselig å juble. Chelsea scorer mot Dynamo Kiev.

– Er alle venner her? spør Helene.
– Ja, somaliere, eritreere og arabere – alle er venner, sier kokken fra Somalia.

Helene har ikke merka noe til konflikter mellom eller i de ulike gruppene. Hvis det er uoverensstemmelser, er det ifølge ansatte på mottaket mer av personlige grunner. At når så mange folk lever opp på hverandre, blir det diskusjoner.

Helene tørker av hendene med en serviett. Hun er ferdig å spise.

– Jeg trenger money, sier kokken.
– Hæ? Money? For hva da? spør Helene.
– Du har spist mat, sier han.
– Tuller du?
– Jeg tuller ikke. 10.000 kroner, sier han.

Hun ler, og er litt usikker på om han mener det eller ikke.

– Nå må du gi han en på tygga, sier hun spøkefullt til en av kompisene hans, og tenker at det nå er lov å prøve seg.

– Snakk om å ha fingra skikkelig opp i matfatet!

Dag 4: Et verbalt knyttneveslag

Det er blitt torsdag. Helene våkner til sin fjerde og nest siste morgen på mottaket. Bøtta står fortsatt ved siden av senga.

– Jeg bruker bøtta om nettene fremdeles. Det er egentlig ikke fordi jeg er redd lenger, men fordi jeg ikke gidder å gå ut på fellestoalettet, sier en lattermild Helene.

Tankene hun hadde da hun sjekka inn, har endra seg. Hun frykter ikke lenger konflikter eller ustabile asylsøkere.

– Jeg føler mer frykt for at det kan være folk utenfor som vil beboerne her vondt, enn frykt for menneskene som bor her, sier Helene.

Amir fra Eritrea venter fortsatt på personnummeret. Fingrene er fortsatt kryssa for et nytt hjem på Østlandet, men heller ikke i dag står navnet hans på postlista.

Amir står på det ene av to kjøkken i herreavdelingen, og lager mat når Helene kommer på besøk.

Helene går bort til gryta.

– Her lukter det godt, sier hun, og kjenner osen av kjøtt, tomater og løk.

Hun ser på Amir. Øynene hans ser annerledes ut enn Qusay. Amir har fått oppholdstillatelse, og venter på en lysere framtid han vet kommer.

Helene og Amir

Amir snakker godt norsk, men synes likevel det kan være vanskelig å kommunisere med nordmenn.

Foto: Tobias Sakrisvold Martinsen / NRK

På mottaket er Amir en stor ressurs. Han har jobb som renholder, er med i brannkorpset, leser og lærer seg norsk og trener med mottakets fotballag én gang i uka.

Helene og Amir setter seg ved et bord. Foran dem ligger den eritreiske nasjonalretten injera på et stort fat. De brekker av den store lefsa, og begynner å spise.

Amir har ikke funnet seg norske venner på sin egen alder. Selv om han går på norskkurs, synes han likevel språket gjør det vanskelig å kommunisere med nordmenn.

– Men du snakker jo veldig godt norsk, da. Er nordmenn litt skeptiske? spør Helene.

– Ja, litt. Men jeg vet ikke hvorfor, sier Amir.

Helene tar litt av lefsa, og bruker den til å gripe en kjøttbit. Hun tenker på sine egne forestillinger hun hadde før hun flytta inn på mottaket.

– For å være helt ærlig. Før jeg flytta inn tenkte jeg hvem er det jeg kommer til å møte, og hvem er disse menneskene? Er de sinna? Synes de det er greit at jeg kommer hit? Jeg var litt engstelig egentlig, sier Helene.

– Når folk ser oss, tenker de at vi er dyr. At vi er gale. De tenker at vi skal drepe dem, men vi skal jo ikke det. Jeg er ikke et dyr, jeg er et menneske, sier Amir, og fortsetter:

– Ofte vil ikke folk sitte med meg på bussen. De vil bare gå fra meg. Hvorfor er det sånn? Jeg er ikke farlig, sier Amir.

Helene ser lenge på Amir. Ordene hans treffer henne som en strak høyre.

– Jeg burde ikke trenge å si ifra om at jeg ikke er farlig, sier han.

Helene takker for nok et måltid. Med hodet fullt av tanker går Helene på rommet sitt.

Hun er flau. Hun skammer seg.

Øynene blir blanke. Vi er flokkdyr, tenker hun. At redselen ligger instinktivt i oss. At det som virker annerledes, er farlig.

– Slaget fra Amir har jeg fortjent, sier Helene.

Helene reflekterer over dagene på Dikemark

Helene er flau over det hun tenkte før hun flytta inn på Dikemark.

Siste dagen: – Hva er vi redde for?

I dag skal Helene sjekke ut av mottaket. Dagene hun trodde kom til å bli lange, har føket av gårde.

Helene står i resepsjonen sammen med Amir. Hun håper hun får oppleve gleden hans av å få et personnummer før hun reiser.

– Jeg tror jeg har vært like spent som deg denne uka, sier Helene og ser på Amir.

Han sjekker postlista. Det har kommet fire brev i dag. Ingen til Amir.

Men han er ikke så skuffet. Han er tross alt vant til å vente.

Resepsjonen

Amir sjekker postlista i resepsjonen hver dag. Personnummeret kan være rett rundt hjørnet.

Foto: Eirik Pessl-Kleiven / NRK

Helene går inn på rommet sitt. Nå er det på tide å pakke ut senga og bagasjen fra lekerommet til barna for siste gang.

Helene bærer reisesenga ut av rommet. I gangen ser hun en av damene forme fingrene sine som et hjerte mot henne. Igjen kommer det tårer fra Helenes øyekrok.

– Jeg synes det er trist, jeg. Det er én ting jeg kjenner på. Det er at jeg faktisk var litt redd for å flytte inn hit. Og så har jeg møtt så utrolig mange hyggelige folk. Rause, vennlige og gavmilde, sier hun.

Hun må sette seg ned.

– Jeg kjenner jeg får dårlig samvittighet for at de deler alt på både godt og vondt, og så kan jeg bare reise hjem mens de skal fortsette å vente på et liv.

Helene sitter på et bord. Tenker på uka som har gått.

– Det er jo naturlig å være redd for det jeg ikke kjenner, men herregud da. Vi skylder hverandre å stille oss spørsmål om hva vi egentlig er redde for. Har vi noen grunn til det?

Hun reiser hjem etter å ha bodd på mottak i fem dager. For beboerne fortsetter dette å være et hjem.

– Jeg trodde aldri jeg kom til å grine da jeg skulle flytte ut av et asylmottak. Det trodde jeg ikke var mulig.

Programlederen må le.

– Og så er jeg veldig glad for at det ikke er jeg som sitter og avgjør asylsøknader i UDI, sier hun, og setter seg i taxien – på vei hjem til egen dusj og låst ytterdør.

– Nøkternt, men forsvarlig

Dette sier mottaksleder Arne Adolfsen om boforholdene på mottaket:

– Vi er egentlig ikke en institusjon, vi er et frivillig botilbud. Det er nasjonale føringer på at det bare skal være bemannet på dagtid. Vi ansatte driver med vedlikehold, økonomi, veiledning og informasjon.

Standarden skal være nøktern, men Adolfsen understreker at den også skal være forsvarlig.

– Egentlig er dette en type innkvarteringstilbud til mennesker som er innom asylinstituttet, og som ikke har et sted å bo. Det er en nødløsning som er tenkt over kortere tid, men slik er det dessverre ikke i praksis.