Har levd lenge med ADHD uten å vite det

– Det var en lettelse å få ADHD-diagnosen, sier Britta Gulbrandsen (42).

Hun sitter på en kjøkkenstol hjemme i Drammen og snakker engasjert - både med munn og hender. Mimrer tilbake til da fire bokstaver satte brikkene på plass.

Hun har trøblet. Ikke alltid funnet sin plass. Ikke kommet gjennom nåløyet av hva som har vært forventet oppførsel.

Det kunne være posttraumatisk stresslidelse. Det kunne også være tvangslidelser eller bipolar lidelse. Ingen snakket om ADHD - hun fikk ikke diagnosen før hun ble voksen.

Det er hun ikke alene om.

ADHD «arves baklengs»

Det er ikke uvanlig at folk får diagnosen i voksen alder, ifølge Sølvi Glevoll, tidligere styreleder i ADHD Norge – en frivillig organisasjon for mennesker med ADHD og deres pårørende.

– Grunnen til at mange får diagnosen i voksen alder, er at de ikke blir funnet som barn. Ofte gjelder dette kvinner, sier Glevoll til NRK.

– Det er en god del voksne som faktisk sliter med ADHD, og som burde vært fanget opp og fått hjelp i barneårene, sier Stellan Andersson, seksjonsleder ved distriktspsykiatrisk senter (DPS) poliklinikk i Sarpsborg.

Det anslås at ADHD forekommer hos rundt fem prosent av barn under 18 år, mens tallet for voksne er i internasjonale studier mellom to og fem prosent, ifølge Folkehelseinstituttets rapport «ADHD i Norge».

ADHD kan utspille seg forskjellig fra person til person, noe som kan gjøre det vanskelig å kartlegge barn med ADHD.

På den ene siden kan personer med ADHD ha oppmerksomhets- og konsentrasjonssvikt, mens andre kan oppleve hyperaktivitet, uro og impulshandlinger - eller en kombinasjon av disse.

ADHD er langt hyppigere hos gutter enn hos jenter. Man vet ikke om forskjellen er reell, eller om den skyldes at gutter med ADHD har mer synlige symptomer enn jenter og dermed oftere henvises til utredning, ifølge Folkehelseinstituttet.

– Flere gutter enn jenter blir henvist til utredning. Det bygger på at det er vanlig at gutter har adferdsvansker. Guttene lager oftere mye bråk i klasserommet, og er lettere å oppdage. Jentene kan også ha ganske alvorlig oppmerksomhetssvikt, men ikke adferdsvansker på samme måte, sier Stellan Andersson fra DPS Sarpsborg.

Britta Gulbrandsens to barn fikk begge ADHD-diagnosen etter at hun selv fikk den. Ofte er rollene byttet.

Foreldre som ikke ble oppdaget som barn, kan få diagnosen etter at deres eget barn har vært på utredning, forteller Sølvi Glevoll.

– Det er lettest å finne voksne som har fått barn med diagnosen, og som begynner å tenke at «oi, barnet er jo akkurat som jeg var». Derfor får ofte voksne diagnosen etter barnet – de ble ikke funnet selv som barn, sier Glevoll, og forklarer at ADHD dermed kan «arves baklengs».

I et tilfelle fikk en 80 år gammel bestefar diagnosen, fordi barnebarnet og deretter sønnen ble diagnostisert med ADHD, forteller Glevoll.

– Voksne kan ha strevd hele livet uten å vite hvorfor, sier hun.

Slik var det også lenge for Britta Gulbrandsen.

Ballen rulla lenge

Britta vokste opp på Jylland i Danmark. Hun var alltid i bevegelse, hadde mange forskjellige interesser og var veldig oppfinnsom.

Andre medelever synes det kunne være veldig artig å fyre henne opp - spesielt siden lunten hennes var så kort.

Følelsene lå utenpå. Hun kunne være veldig blid eller veldig sinna. Et lett bytte for andre på samme alder.

Britta snakka mye. Hun var skoleflink, men kunne likevel være en håndfull for læreren hennes, fru Clausen.

– Vi hadde ikke individuelle planer den gangen. Men fru Clausen var flink, og tilrettela undervisningen for meg. Jeg fikk forsere fag og ha med leker. Jeg fikk også lov til å gå ut å gjøre noe, i stedet for å bare sitte inne, sier Britta.

I 1985 flytta hun og resten av familien til Norge.

– I Norge kjente ikke lærerne meg, og jeg måtte forholde meg til oppgaver og skoletimer på samme måte som alle andre, sier Britta.

Uroen økte. Det samme gjorde mobbingen. Hun passet ikke inn. Slutta å spise. På et tidspunkt vurderte Britta å ta sitt eget liv.

Etter hvert begynte hun på gymnaset i Drammen, men slutta etter tre måneder.

Da begynte drikkinga. Mareritthalvåret. Alt gikk galt.

– En gang var jeg drita full. Jeg ringte pappa. Han kom og henta meg, og skulle kjøre meg til legevakten. Da jeg satt på legevakten, tenkte jeg veldig på at dette ikke går lenger. At nå er det nok, du må ta deg sammen, sier Britta.

Brittas far ringte barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).

– Jeg fikk flere samtaler der før jeg ble 18 år. Ballen begynte å rulle - den rulla fra sommeren jeg ble 18 år til jeg ble 30, sier Britta.

Ble desperat

I 2000 ble Britta og mannen Lars stolte foreldre til det første av to barn. Hverdagen ble endret da Katrine kom til verden.

– Jeg måtte tilpasse rytmen etter barnet. Jeg hadde veldig vanskelig for å gjøre om på rutiner. Jeg mista hodet, og klarte ikke justere meg, sier Britta.

Rundt halvannet år etter at Britta ble mor, ringte hun til Drammen DPS.

– Jeg sa at jeg ikke makta mer. Ikke bare det å være mor - jeg fikk ikke ting til å gå rundt, sier Britta.

Hun var desperat, og fortalte psykiater om at hun måtte ha noen å snakke med før det ble for mye for hodet å takle.

Etter hvert fikk Britta store deler av alfabetet bak navnet sitt. Legene trodde hun kunne lide av PSTD (posttraumatisk stresslidelse) eller OCD (tvangslidelser).

Ved Drammen DPS la de etter hvert merke til at Britta fiklet og holdt på med ting. At hun var litt urolig. De spurte om noen hadde snakket om ADHD med henne.

– Nei, svarte jeg. Jenter har jo ikke ADHD, sier Britta.

12 år etter at hun for første gang var innom BUP, fikk hun ADHD-diagnosen ved et distriktspsykiatrisk senter (DPS).

Som 30-åring begynte hun på Ritalin, og hadde samtaler med overlege.

Dette hjalp.

Britta husker spesielt én situasjon som viser hvordan hverdagen snudde. Hun har blitt medisinert, og har hatt flere samtaler med overlege.

Tobarnsmoren står med sønnen Kristian på hofta mens hun rører i middagskjelen med den ene hånden, og snakker i telefon med den andre. Mannen Lars kommer inn på kjøkkenet, og snakker om noe han er frustrert over. Hverdagskaos.

Når Lars prøver å få kontakt med Britta, svarer hun «et øyeblikk», og legger telefonen ned. Hun sier til Lars at han kan gå ut å trekke pusten, for så å komme tilbake når han har roet seg ned.

– Ansiktet til Lars falt helt ned. Han hadde forventet at jeg skulle fyre. Og i telefonen sa venninna mi: «Hvem var det som snakka med Lars?!».

Noe hadde endret seg.

Britta begynner å få kontroll over omgivelsene. Kontroll på impulsene. Kontroll over seg selv.

I 2006 begynte hun på BI.

– Jeg gråt meg gjennom de første seks ukene. Det var mye som skjedde på en gang. Katrine var begynt på barneskolen, og Kristian var halvannet år. Men jeg kom meg inn i rytmen, sier hun.

Hun tar en bachelor i økonomi og administrasjon, master i prosjektledelse og utdanner seg senere til å bli NLP-coach.

– Det handler om å forstå sin egen situasjon - å forstå sin egen ramme. Å få ADHD-diagnosen hjalp meg med det, sier Britta.

Diagnosen som en tilrettelegger

– Mange voksne burde fått diagnosen som barn. Hadde man fått diagnosen tidlig, ville man fått hjelpen man har behov for, og kanskje fått forhindret utbrenthet eller andre plager, sier Sølvi Glevoll fra ADHD Norge.

For å stille diagnosen i voksen alder, gjelder det å se tilbake til problemene fra barndomstiden, ifølge Stellan Andersson fra Sarpsborg DPS.

– I utredningen spør man hvordan adferden var før fylte seks år, og hvordan den var etter. Hvis man ikke har vært urolig eller hatt vansker med oppmerksomheten før seksårsalderen, stiller man som oftest ikke diagnosen, forklarer seksjonslederen-

Ofte er det slik at de voksne pasientene som kommer til DPS Sarpsborg forteller at de har hatt problemer hele livet.

– Men det var ingen rundt dem som barn som oppfattet det. Og så er det sånn at PPT-tjenester, helsesøster eller noen andre har vært innkoblet, men at man ikke har klart å få tilstrekkelig informasjon til å stille en diagnose, sier Andersson.

Å vokse opp med ADHD uten å få diagnosen kan være uheldig, ifølge Sølvi Glevoll.

– Hvis du ikke kommer på den rette hylla, kan du slite veldig. Hvis du havner på den rette hylla i livet, og får jobbe med noe du brenner for, kan du kanskje klare deg bra uten tilrettelegging og medisin, forteller Glevoll, og nevner blant annet Michael Phelps – tidenes mestvinnende olympier som også har ADHD.

Tegnene på ADHD

I tillegg til at symptomene skal vise seg i barnealder, skal de også inntreffe i ulike situasjoner for at en person skal diagnostiseres med ADHD - som i både hjem og skole, ifølge Helsedirektoratet.

– Et barn med ADHD har ofte motorisk uro. Det betyr ikke at de nødvendigvis raser rundt, men at de tegner i skoletimene eller fikler med noe som ikke forstyrrer andre, sier Sølvi Glevoll.

Voksne med ADHD kan også være urolige. Men Sølvi Glevoll mener uroen ofte endrer seg.

– Når du blir voksen har du større grad av indre uro. Det koker innvendig, men synes ikke så godt på overflaten, sier Glevoll fra ADHD Norge.

– Det skjer av og til at symptomene blir mildere når man er moden. Man klarer å regulere impulsene bedre. Men tegnene er ofte de samme, forklarer Stellan Andersson.

Omtrent 40 prosent av menn registrert med ADHD-diagnose i Norsk pasientregister var også registrert med andre psykiatriske diagnoser. Tilsvarende for kvinner var i overkant av 50 prosent, skriver Folkehelseinstituttet i rapporten ADHD i Norge. Vanlige tilleggslidelser blant voksne er depresjon, angst og personlighetsforstyrrelser.

Hvis du mistenker at du har ADHD i voksen alder, kan fastlegen hjelpe.

– Videre er utredning og diagnosesetting relativt omfattende, sier Andersson.

– Jeg er ikke ADHD

Hjemme i Drammen sitter Britta på hjemmekontoret sitt. Fra kontorstolen styrer hun sitt eget kurs- og foredragsforetak, Steg for Steg. Hun coacher og holder kurs og foredrag for barn, foreldre, familier, skoler, BUP, NAV og andre.

– Når jeg reiser rundt på foredrag eller veiledning møter jeg ofte kvinner som har fått ADHD-diagnosen i voksen alder, eller som lurer på om de kanskje har ADHD selv, sier Britta.

Hun har vært i mange jobber, uten at hun har blitt værende lenge i noen av dem.

– Jeg er en potet - passer til det meste. Men jeg blir fort lei når ting blir for rutinepreget, sier Britta.

I jobben hun har nå er ingen dager like. Hun får være i bevegelse og snakke mye. Snakke om hennes eget liv for å hjelpe andre.

Som voksen har hun endelig havnet på rette hylla.

Kunne du ønske du hadde fått diagnosen tidligere?

– Jeg har tenkt mye på akkurat det. De første årene etter jeg fikk diagnosen, tenkte jeg også på om jeg skulle saksøke en eller annen, sier Britta og ler.

– Hadde jeg fått diagnosen tidligere, hadde det jo gitt meg en tidligere forståelse av ting, sier hun.

Det er ikke bare medisineringen som har endret hverdagen. Britta mener det er alfa og omega å forstå sin egen situasjon - sin egen diagnose.

– Før kunne jeg ikke følge en samtale. Inntrykkene kunne bli for voldsomme. Jeg foreberedte mottrekk mens jeg lytta til andre. Nå har jeg større ro i kroppen - jeg klarer å ta hensyn til meg selv. Jeg føler jeg eier situasjonen på en helt annen måte, sier Britta.

Hvor viktig var det for deg å få diagnosen?

– Det er ekstremt viktig å havne på riktig hylle. Men veit du hva - sånn tror jeg det er for alle mennesker. Jeg er så mye mer enn fire bokstaver, sier Britta, og fortsetter:

– Barna mine har ADHD fra meg. Forskjellen er at de ikke er meg. De går ikke gjennom det samme som meg - det er deres liv. Folk med ADHD er like forskjellige som alle andre. Jeg har ADHD, jeg er ikke ADHD.