Når gjøken legger egg i et fremmed reir, har den gjort hva den kan for at egget skal bli godtatt. Den ufrivillige fostermoren på sin side har utviklet avanserte teknikker for å avsløre det uønskede egget.
Kappløp
Det er et våpenkappløp med gjensidig opprustning. Det har foregått over lang tid, og har ført til fascinerende tilpasninger hos begge parter, sier forsker Bård Gunnar Stokke til NTB.
Stokke har lagt siste hånd på sin doktoravhandling om emnet, en avhandling han skal forsvare i slutten av november, ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Ved dette universitetet har man forsket på reirparasittisme siden 1984.
Stakkars heipiplerka
Blant annet har man funnet ut at heipiplerka er gjøkens favorittvert her til lands.
Tidligere var mange andre arter flittig benyttet av gjøken i lavlandet, men slike bestander brukes nå i liten grad, kanskje som følge av endringer i kulturlandskapet, eller på grunn av utvikling av godt vertsforsvar. I hvert fall er det blitt mindre gjøk i lavlandet.
Heipiplerka er en liten spurvefugl som er vanlig på fjellet og ved kysten. Når gjøken lykkes med sitt lureri, ender heipiplerka opp med å jobbe seg halvt i hjel for å fore opp ungen sin. Den krevende ungen er mye større enn hennes egne. Dem har forresten gjøkungen for lengst kastet ut av reiret. Når gjøken lykkes, er det en tragedie for vertsfamilien, som ikke får ført sine gener videre.
Mange teknikker
Derfor kaster vertsmora ut gjøkegget når hun klarer å avsløre det, eller hun forlater rett og slett hele reiret. For ikke å bli avslørt, utvikler gjøken derfor egg som ligner dem som ligger i reiret fra før.
I mange tilfeller er det utrolig god etterligning, med hensyn til grunnfarge, mønster og størrelse, forteller Bård Gunnar Stokke.
Men vertsfuglen utvikler mottrekk. Ett av dem kan være at
heipiplerka utvikler egg som er veldig like hverandre.
Standardiserer produksjonen, så å si, for at det skal bli lettere å skille egne egg fra eventuelle gjøkegg. Men gjøken på sin side skjerper seg og lager enda bedre etterligninger.
Så kan det hende at vertsfuglbestanden svarer med å variere
eggenes utseende fra reir til reir, for å gjøre det enda
vanskeligere for falskmyntneren, sier Stokke.
Oppdagelsen av en slik tilpasning hos noen vertsfugler, og ikke hos andre, er en av hovedtesene i hans avhandling.
Usikkert utfall
Dette våpenkappløpet har i noen tilfeller ført til at verten har vunnet, i andre tilfeller ser det ut til at gjøken har overtaket.
Kampen pågår fortsatt. I Japan er det oppdaget at blåskjærer som ble utnyttet av gjøk, utviklet mottrekk i løpet av så kort tid som 40-50 år.
Det er sannsynligvis for kort tid til at det kan være bare
genetisk utvikling. Læring har nok også vært inne i bildet, sier Stokke.
I hele Europa vil gjøken fortsette sitt narrespill med de over 100 artene man vet kan være vertsfugler. I Norge blir det heipiplerkas skjebne i uoverskuelig framtid å av og til fostre opp gjøkungen som har drept hennes egne unger. For når bare gjøkungen er klekket, banker det lille heipiplerke-hjertet heftig for ungen sin, selv om den er så stor at hun må sette seg på ryggen dens for å mate den.
Tekst: Erik Veigård/NTB