Foto Silje Østmoe
– Jeg hadde det så forferdelig vondt at jeg kjente jeg ikke orket mer. Jeg klarte ikke tanken på å leve en time, ikke ett minutt til, sier hun. At mannen og de tre små barna ville blitt ulykkelig forsto hun ikke. – Jeg tenkte stikk motsatt, og trodde de ville få det bedre uten meg.
Agathe hadde hele livet vært en perfeksjonist som jobbet mye. Hun satset alt på å gjøre tingene korrekt slik at ingen skulle få noe å sette fingeren på. Hun slet også med mareritt og depresjon, men jobbet bare mer og mer for å holde det vonde på avstand.
Med ett lå hun der som en ruinhaug. Hun var så sliten at hun ikke klarte verken å jobbe, sove eller være sammen med mann og barn. Hun fant ut at det var best om hun forsvant.
Hun fikk ikke noe tilbud om hjelp etter selvmordsforsøket. Agathe ble erklært frisk og sendt hjem dagen etter at hun hadde våknet opp på akuttavdelingen. Hun gikk barbent ut av sykehuset ettersom familien trodde hun skulle være innlagt. De hadde bare tatt med klær, ikke sko.
Etter at hun kom hjem tok mannen kontakt med Psykiatrisk poliklinikk. Etter hvert ble hun innlagt på en psykiatrisk avdeling. Hun var pasient i psykiatrien i mange år.
Vanskelige år
Nå, etter tøffe år med mange opp- og nedturer, klarer hun å takle livet. Familien har vært en stor støtte, det samme har en psykiatrisk sykepleier i kommunen og en psykiater som hun har jevnlig kontakt med.
Hun oppdaget også at mosjon gjorde at hun følte seg lettere til sinns. I dag løper hun flere ganger i uka, og i oktober løp hun Oslo Maraton, som var hennes tiende helmaraton.
Agathe Svela bruker også mye av fritiden til å holde foredrag for Psykiatrisk Opplysning i Stavanger. Hun vil bidra til å rive ned fordommene om selvmord.
Tør ikke snakke om det
Og en av fordommene er at dette skal det ikke snakkes om. Agathe mener det er bra om vi også kan spørre dem det gjelder om selvmordsforsøket. Spørre om hvordan det går.
Selv har hun opplevd at folk ikke turde snakke med henne om det som skjedde for syv år siden. Hun møtte fullstendig taushet, mens da hun ble fysisk syk møtte hun masse spørsmål og interesse.
Å vise medmenneskelighet kan være å bry seg. Det kan være å ta en telefon, sende en SMS, en e-post. – Det er de små tingene som er viktige, forteller hun.
Syv år er altså gått siden selvmordsforsøket. En av de beste tingene i Agathes «nye» liv er når de barna hun trodde ville ha det best uten henne, forteller at de er glad henne. I dag er hun er helt overbevist om at barna hadde blitt ulykkelige dersom hun hadde greid å ta sitt eget liv.
Etter selvmordsforsøket har Agathe Svela blitt en ivrig mosjonist. Det har hun stor glede av, også mentalt.