Det er ikke alltid like lett å forutse de aktuelle begivenhtene i forhold til de temaer vi ønsker å belyse i "Mellom himmel og jord". Denne helga er en basehopper omkommet i fjellet ved Sunndalsøra i Møre og Romsdal, og reportasjen som vi har laget med Sindre Bø i Stavanger, ble mer aktuell enn det redaksjonen visste da innslaget ble satt opp i programmet. Men de reaksjonene og tankene redningsmannskapene har, er like aktuelle uansett når ulykkene måtte skje. Dette gjør både innslaget i "Mellom himmel og jord" og artikkelen på denne siden enda mer verdt å tenke over enn det var ment i utgangspunktet.
Her følger en utskriftversjon av innslaget med Sinde Bø:
Han sier det ikke er sikkert redningsmannskapene alltid gjør alt riktig. Den dagen kan komme da vi ikke greier å håndtere en person, fordi vi som redningsmannskap også kan komme til å reagere på en måte vi ikke har gjort før. Det er en dag jeg gruer meg til, sier Sindre Bø - medlem i Rogaland Alpine Redningsgruppe (RAR).
Basehopper i svevet i Kjerag i Rogaland(foto: Jan-Petter Dahl).
Sindre Bø er 31 år gammel. De ni siste årene har han vært ansatt i Stavanger Aftenblad. Han var ung og lovende midtstopper før han sluttet med fotball og begynte å klatre.
Bø har lenge vært aktiv i klatreklubben Bratte Rogalands Venner samt Rogaland Alpine Redningsgruppe.
Vær og vind kan komme til å spille inn eller det kan være pasienten som "utagerer". Vi som hjelpepersonell kan også få menneskelige reaskjoner på ting vi ser, og magefølelsen kan bli litt merkelig når vi vet at 50 basehoppere samler seg i Lysebotn en helg, sier Bø.
Kjerag er et populært fjell å hoppe fra for basehoppere (foto: Åge Pedersen).
Vi er på "allerten" når så mange hoppere samles og kaster seg ut av helikoptrene flere hundre ganger i løpet av helga. Da vet vi at ting kan skje. Men det hender også at det går bra og at det ikke er behov for noen form for assistanse, sier bergingsmannen.
Men når vi blir satt i beredskap, så blir spenningsnivået skrudd opp. Det merker vi etter flere år.
Humor blir en del av måten å overleve på. Det kan også bli litt makabert, men det gjør det lettere for oss å komme igjennom hverdagen på.
Det hjelper med et smil og lune kommentarer når noen setter seg fast og blir sittende i flere timer. Vi syns det er litt skummelt når hopperne suser forbi, og vi blir lettet når alt går bra.
Det hender også at folk hopper ut for å gjøre slutt på livet sitt. Når vi rykker ut i slike situasjoner, blir alt så mye verre. Det er frodi pesonene da blir hardere skadd og kroppene kan være mer ødelagt enn når det er noen som forulykker etter et vanlig basehopp, sier Bø. Slike tilfeller blir vanligvis heller ikke omtalt i pressen.
Det er ofte en tragisk historie bak, og det setter andre tanker i sving hos oss enn når det er et hendelig uhell med en utslått fallskjerm ved siden av.
Dersom belastningen blir for stor for noen av oss, så blir ikke redningsgruppen lagt ned av den grunn. Det må heller ikke bli sånn av vi velger ut hvilke redningsaksjoner vi ønsker å være med på. For enten er vi med - eller så er vi ikke det, sier Sindre Bø.
Skrevet for nett av Helge Helgheim.
