Det er mer "himmel og jord" i mitt liv enn hos de fleste! Folk som kjenner meg, vil nok si at det er mer himmel enn jord, sier Stein Husebø.
Jeg reiser mye og holder foredrag - altså er jeg i lufta. Videre er det jeg sier, også kanskje litt høytflyvende - derfor er jeg mer i "himmelen" enn på jorda!
Legen Stein Husebø ble kjent da han for noen år siden mente at vi måtte tillate aktiv dødshjelp. Selv hadde han hjulpet et sterkt lidende menneske som selv ønket å dø, til å avslutte livet. Det skapte stor debatt da dette ble kjent.
Det ble tydelig for meg at det var viktig å snakke om slike vanskelige dilemmaer, og min hensikt var også å sette slike saker på dagsorden. Jeg var forberedt på reaksjonen, og det ble en lang ventetid - ca. 14 måndeder - før jeg fikk en advarsel av helsetilsynet etter at saken først hadde vært oppe i statsråd.
Jeg har samme holdning nå som den gang. Jeg er imot en generell tillatelse av aktiv dødshjelp. Men de som lider aller mest og som det ikke er noe håp for, må vi kunne hjelpe på en eller annen måte.
Det viktigste i livet lærer vi i barnehagen. Det danner basisen for hvordan vi er og tenker senere i livet.
Selv har jeg opplevd et jordskjelv i mitt liv. Et av mine barn, Solveig, var frisk og glad, åpen og elsket livet. Så kom en alvorlig depresjon som vi prøvde å hjelpe henne ut av. Etter tre år tok un livet sitt - 23 år gammel. Det var tøft. Når det kommer inn på oss på denne måten, går det ikke an å tenke profesjonelt. Da er vi foreldre og mennesker, sier Stein Husebø.
Det hjelper ikke at vi er spesialister på menneskelig omsorg. Hver dag tenker jeg på Solveig. Det er ikke bare vondt. Det fins også styrke i sorgen. Enten vokser vi på det, - eller så går vi til grunne. Jeg har alltid ment at vi trenger sykdom, - det gjør oss mer ettertenksomme.
Det fins en modenhet hos lidende mennesker som vi har nytte av. Jeg er ikke bitter, og det har vært en stor utfordring i livet mitt - at sorgen skulle ramme meg og mine.
I slike situsjoner kan profesjonaliteten bli en belastning. Både prester, sykepleiere og leger kan få større problemer med å takle situasjonen enn folk flest. Jeg måtte ta pause i et halvt år, fordi jeg ikke orket mer.
Jeg ønsket at Solveig ikke skulle obduseres slik norsk lov krever når det er selvmord. Dette ønsket fikk jeg oppfylt, fordi jeg ville ikke at hun skulle bli skåret i. Jeg fikk også oppfylt ønsket om å ha henne hjemme inntil begravelsen. De andre barna ville ikke det, men etterpå har de takket meg for at de fikk tatt skikkelig farvel med henne.
Når tiden en gang kommer for meg, tror jeg at jeg skal få møte Solveig igjen. Det skal Vårherre sørge for, tror Stein Husebø.
Skrevet for nett av Helge Helgehim.