Det var uhyggestemning på hurtigruta Erling Jarl på nyåret i 1958. For 8. januar det året brøt det ut brann på båten mens den lå i havn i Bodø. Tragedien førte til at 14 menneskeliv gikk tapt.
Det var en spesiell situasjon, forteller Jakob Heltene fra Volda. Han var med på den turen. Jeg blir aldri ferdig med den branen, og den dag i dag hører jeg knitring av flammer i treverk og maling - og smellene, sier Heltene.
En av de gamle hurtigrutene utenfor havna i Bodø.
Jeg kjente uro og gik ut på gangen. Det brant i et skap under trappa. Da kom en av de ansatte springende, og hun hentet 2. styrmannen. Han åpnet døra til det rommet der det brant, og flammene slo ut.
Da sprang jeg bortover en korridor, mens flammene slo over hodeet på meg. Jeg sprang inn på første klasse og en av de andre offiserene stengte døra etter meg.
Etterpå var det et sjokk å se 14 bårer med døde mennesker bli båret på land.
Det er som en slags fødselsdag. Hver 8. januar opplever jeg det samme på nytt. Det står klart for meg, - det blir som en slags repitisjon. Det var som "det var i går."
Ulykka har satt preg på meg. Jeg tar vare på "verdier". Det er ikke så lett å få igjen venner som er gått bort. Man blir aldri ferdig med det. Kameratene som omkom, kommer aldri tilbake. Det har nok vært en belastning å tenke på den som ikke kom seg inn den døra som berget livet mitt, sier heltene.
Hver gang jeg ser en brannulykke på fjernsyn, blir jeg mint om hurtigrutebrannen for 45 år siden. Når jeg ser andre som kommer i samme situasjon, føler jeg med dem. Men så lenge livet mitt rusler og går, blir det en del av meg.
På samme måte som krigsseilerne i mange år ikke snakket om det forferdelige de var med på, gikk det faktisk 40 år før jeg også kunne snakke om brannen på hurtigruta, sier Jakob Heltene.
Hurrigrutegrunnstøting i august 1972. Da gikk daværende Erling Jarl på grunn i Raftsundet i Lofoten. Ingen kom til skade ved denne grunnstøtingen, og etter tre dager var skipet flott igjen.
Skrevet for nett av Helge Helgheim.