Han har en stor stue, Rolf Nøvik Pettersen i Trondheim. Om vinteren står den nesten ubrukt fordi det blir for dyrt å holde den varm hele tida.
På den ene langveggen står et hvitt piano. Det er ikke så mange som spiller på det etter at jeg hadde en kamerat som døde nylig, sier han. Han brukte pianoet mye.
En dag skjønte jeg at jeg hadde blitt gammel. Jeg var på likningskontoret. Da kom det en dame og satte fram en stol for meg mens jeg ventet. Da tenkte jeg: Er du blitt så gammel at du trenger en stol når du er på offentlig kontor.
Jeg liker å være selvhjulpen og liker ikke at folk hjelper meg. Jeg vil helst gjøre tingene selv.
Jeg har visst ingen jevnaldrende igjen. De er borte alle sammen. Jeg kan ikke oppsøke folk som er yngre. Folk tenker nok at de ikke kan være sammen med den gamle kallen, sier Rolf.
Så har jeg en alvorlig hjertefeil. Dete kan være slutt når som helst. Det er ikke ikke så mye jeg kan gjøre. Det er nå når det går mot slutten at jeg ser hvordan ting skal gjøres og planlegges.
Nå er det 10 år siden kona mi døde. Jeg har bodd alene siden, og det kan være like greit. men det er ikke godt for noen å være alene. Folk mister matlysten og livsgnisten da, sier Rolf.
Dette er vel noe som det ikke går an å få bukt med. Dette gjentar seg i generasjon etter generasjon. Det er naturlig.
Selv spiller jeg ikke så mye på pianoet. Det må jo også stemmes med visse mellomrom. Jeg bruker det ikke så mye at det er verdt det, sier Rolf Nøvik Pettersen.