De døde uglers historie
Roar Solheim har studert ugler i mange år, men snøugla er og forblir en gåte. Men nå har Roar satt i gang et forskningsprosjekt som kanskje kan gi noen av svarene. Og det oppsiktsvekkende er at det er de døde, skinnlagte uglene i museenes samlinger som bidrar med sin historie.
Omstreifende lemengris
Snøugla hekker bare i de norske fjella i toppår for lemen – det er vel derfor den enkelte steder kalles lemengris. Tidligere hadde vi slike lemenår hvert fjerde-femte år, og da hekket snøuglene ganske regelmessig bl a på Hardangervidda. Nå er det lengre mellom hvert lemenår, og snøugla har ikke hekket på Hardangervidda siden 1974.
I 1978 hekket rundt hundre par i grensetraktene ved Saltfjellet i Nordland, i 1986 hekket 18 par i Børgefjell nasjonalpark, for så å forsvinne sporløst.
På nært hold
Hunnugle med fangst (Foto: copyright Roar Solheim)
Roar Solheim har også tidligere reist omkring i fjellet om våren på jakt etter snøugla, og sist sommer lyktes han endelig i å få studere uglene på nært hold, men ikke der han først hadde trodd. Det er ikke mange steder i verden det er mulig å gjøre opptak av snøugla, derfor er det temmelig unikt det Roar opplever.
Arktisk ugle
Snøugla er ekstremt veltilpasset det arktiske klimaet. Fjærdrakten isolerer så godt mot kulden at den kan tåle helt ned til førti minusgrader uten å øke forbrenningen. I tillegg har den et eget øyelokk ingen andre ugler har, for å beskytte mot snøblindhet. Og det kan nok være godt å ha i områder som er snødekte ni av årets måneder.
Hvordan snøugla blir påvirket av et mildere klima er det foreløpig ingen som kan si med sikkerhet, men noen svar har Roar fått i løpet av sommeren.