- Da jeg løp for å berge livet, var jeg helt alene, sier Marit Høye. Selv om hun reiste sammen med ektemannen Svein, følte hun at hun hadde bare seg selv å stole på, bare seg selv å redde.
- Jeg tror alle blir egosentriske i en sånn situasjon, sier hun. På vei oppover fjellet ba hun til Gud. Marit Høye tenkte på barna hjemme i Norge. I ettertid tror hun at det å være følelsesmenneske er en fordel når katastrofen inntreffer. Hun ser mennesker rundt seg som opptrådte lang mer behersket, og som har problemer med å håndtere denne erfaringen.