Se Ut i naturen på NRK1 tirsdag 8. januar 2008 kl. 19:30.
De fjellrevene som får se vårsola er heldige og de kan se fremtiden lyst i møte. Snart kommer fuglene tilbake og da er det ingen rev som sulter på Svalbard.
Vinterstormene får snøen til å drive som et kaldt teppe rundt knirkende skruis, som jamrer seg på grunn av den strenge kulda.
Månen kommer opp over blåsvarte fjell og lyser opp noen netter hver måned, men ellers er det mørkt. Mørkt og kaldt. Sel og isbjørn er de eneste som blir feite nå. Rev, reinsdyr og ryper settes alle på en tøff slankekur, og mange skal bøte med livet. For disse dyrene er vinteren den største fienden.
Isbjørnen blir feit når det er kaldt
Det finnes ressurser her, for den som er tilpasset kulda og de lange fasteperiodene. Nå på vinteren synes overfloden kun som feite seler og isbjørner.
Fjellreven har det verre, men har likevel en fordel av å kunne vandre i fotsporene til det store, hvite rovdyret, som tross alt legger igjen noen smuler ved sitt bord. Mer beleilig er det nok, da, at det dør noen reinsdyr i løpet av vinteren. De dør oftest når vinteren er på det aller kaldeste, når revene virkelig trenger en ekstra matbit.
Ingen sulter om sommeren
Sammen med midnattsola kommer store mengder av sjøfugl tilbake til Svalbard, i april måned. Mai blir til juni og dalgangene smelter frem beite til de store flokkene med gjess som har kommet for å hekke her.
Sjøfuglene har fylt opp reirhyllene og bringer havets rikdom til land. På Svalbard svinger ressursene fra vinterens knapphet til enorm overflod om sommeren. Selv den som lever på plantekost har gode dager i sommermånedene.
Kulda - som krevde livet til så mange ryper, rever og reinsdyr har sluppet taket og vil gi sin lønn til den som sto vinteren over. Gåsa skal snart legge egg, og hvilken fristelse er ikke det for en sta, og tøff rev som har overlevd vinteren?
Mange gjess trekker opp i fjellsidene for å hekke. Særlig den mindre hvitkinngåsa hekker bratt. Problemet oppstår når ungene skal ut av reiret – etter en dag eller to. Det er langt ned og en farlig vei til beiteområdene.
En rev i «hønsegården»
Fjellsidene i fuglefjellene er overfylte av fugler. Her er teist, alke, lunde, krykkje og havhest, men først og fremst er det alkekonger og polarlomvi som dominerer i fjellet. De bor i et enormt kollektiv som har revenes revirhevding som sin beskyttelse. Det er tross alt grenser for hvor tett revene vil bo – selv i «hønsegården». De fuglene som kom først til hekkeplassen fikk den beste plassen, mens de som kom sist, fort kan bli revemat.
Sommeren i fuglefjellet er en orgie i liv og død. Klimaks kommer i slutten av juli og begynnelsen av august. Da skal alle polarlomviungene på vingene. Det vil si – de skal fly bare en, men akk så lang og farlig tur. Sitt livs verste flytur – lokket utfor stupet av sine fedre – på en glideflukt ut til havet der ungen kan finne mat og trygghet.
Det er avstanden til havet som ofte blir et problem. Den er mange steder alt, alt for lang. Og igjen er det de som fikk den beste reirplassen som har best odds. Den bratteste reirhylla rett ved havet er best.
En kamp for livet
Den tilsynelatende sikre reirhylla, langt inne på land skal i alle fall vise seg å være en stygg felle.
Under fjellet venter revene med sine sultne unger, sammen med polarmåkene. De sitter som gribber med ørene på stilk for å fange opp lyden av en liten unge som snakker intenst med sin far – på glideflukt til vannet.
Polarmåkene går på vingene og fanger enkelte lomviunger i flukt. Andre unger går i bakken lenge før de kommer frem til havet og der forsvinner de raskt inn i sultne munner. Det blir en orgie i liv og død, for i løpet av «natta» er det mange som hopper. Natta gir litt skjul, selv om det hjelper så alt for lite her i midnattssolas rike. I løpet av natta deiser hundrevis av unger i bakken på et begrenset område, og nesten like mange ender sine dager.
Måkene sluker ungene levende – en etter en til magen blir stappfull. Til slutt sitter de vantro og kikker på all maten som regner ned foran føttene på dem. Magen er full – alt for full.
Revene opplever årets store fest nå, og har slett ikke tenkt til å legge seg før moroa er over. Maten må jo ikke spises nå. Det går fint an å grave den ned til bruk i trangere tider.
Det kan virke totalt meningsløst og brutalt for den som er vitne til denne massakren. Hva skal det være godt for? Hva med en liten smule empati? Empati for et ungt nystartet liv.
Empati – det er den sikre død i reveverdenen. Revelivet er ikke for blautfisker.
Det er denne festen som skal føre slekta videre. Som gjør at to rever blir til fem eller ti. Som gjør at vinterforrådene kan holde liv i dem når «kuldehelvete» kommer tilbake med kuling, minus 30 og mørke.
Mangel på empati for maten, god og varm pels og evnen til å overleve på «ingenting» gjør fjellreven til en mester på å overleve der andre må gi tapt. Når vinteren kommer tilbake skal revemor og revefar konkurrere med sitt eget avkom om ressursene, for noen må dø. Sånn er det. Noen skal sulte- og fryse i hjel før våren igjen kommer tilbake.
Se Ut i naturen på NRK1 tirsdag 8. januar 2008 kl. 19:30.
