Det har skjedd en dramatisk forandring. Jeg ser ikke på stamming som noe hinder lenger. Det sier 22-åringen Lars Andreas Haukelidsæter. Han er student i Bergen. Nå kan jeg realisere både mål og drømmer som jeg ikke kunne før.
For bare ett og et halvt år siden hadde han problemer med å føre en samtale på grunn av stammingen. Han begynte å stamme da han var 5 år gammel. Men da jeg var barn, brydde jeg meg ikke om det, for jeg så ikke begrensingene da. Det er situasjonsbestemt. Når jeg var redd for å stamme, så gjorde jeg det.
Jeg valgte et yrke der jeg ikke trengte å snakke. Jeg ble snekker. Men i militæret begynte jeg å ta fag og studere litt, forteller Lars Andreas.
En gang var jeg med i rollespill. Det var forferdelig. Jeg begynte å stamme så mye at det svartnet for meg. Da jeg kom til meg selv, så jeg at folk så ned i bakken.
Da skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe med det. Så begynte han med et eget opplegg der han lærte å kontrollere stammingen. Det gjelder blant annet å puste riktig – med mellomgulvet i stedet for magen. Det er en teknikk for å lære å kontrollere stammingen.
Nå har jeg begynt å lære meg engelsk med tanke på at jeg skal bo i Dublin ett år fra høsten. Jeg er blitt mer kjent med meg selv, og folk rundt meg har også merket et stor forandring med meg, sier Bergensstudenten.