Bearbeideet av Helge Helgheim
Skal vi nevne kristendommen i Grunnloven må vi også nevne andre religioner, sier Storbritannias utenriksminister Jack Straw. Han og mange andre EU-ledere frykter at de som tilhører minoritetsreligionene i EU, spesielt muslimene, vil oppfatte spesialbehandling av kristendommen som provoserende. Det kan også gjøre det vanskeligere på et senere tidspunkt å inkludere det muslimske landet, Tyrkia, i Unionen.
I Storbritannia er forholdet mellom staten og den angeliganske kirken historisk tett og regjeringen oppnevner erkebiskopen av Canterbury, men like sterk er den sekulære statstradisjonen. Parlamentsmedlem, Robert Key, fra det konservative partiet er engasjert i forholdet kirke-stat. Da han ble spurt av BBC nylig om kristendommen burde nevnes i EU-grunnloven var han klart negativ.
Vi blander ikke religion og politikk. Vi har ikke kristeligdemokratiske partier her i landet, slik det er i mange andre EU-land, sier Robert Key (bildet) og peker dermed på et mønster i denne EU-konflikten. Det er nettopp disse partiene i katolske land som har gått sterkest inn for at kristendommen skal få en spesiell plass i grunnloven.
Også Vatikanet og ledelsen i den gresk ortodokse kirke har presset på og sier at grunnloven må anerkjenne realitetene, nemlig det europeiske kontitentets kristne arv og den rolle som kirken har spilt og fortsatt spiller i Europa. I en uttalelse fra Vatikanet nylig het det at den kristne tradisjon er essensiell for Europa, Europas identitetsmerke.
Men nå går det altså i retning av at kristendommen ikke blir nevnt spesielt, i hvert fall hvis vi skal tro de siste uttalelsene fra Bertie Ahern, Irlands statsminister - som har formannskapet i EU. Han kommer selv fra et land der mange hadde ønsket nettopp det, men det er den sekulære tradisjonen som ser ut til å få gjennomslag.
Da vil henvisningen i grunnloven bli til den kulturelle, religiøse og humanistiske arv i Europa uten å nevne kristendommen spesielt, hvis ikke forslaget fra den tidligere irske statsminister, John Bruton, får gjennomslag.
Han vil at grunnloven skal slå fast at mange europeere tror på en åndelig sfære - ut over det jordiske - og at en slik formulering ville tilfredstille alle verdensreligioner.
Vi har også opplevd andre og mer konspiratoriske argumenter mot å nevne kristendommen i Grunnloven. Noen protestanter ønsker så klare skillelinjer mot Roma som mulig. To av dem er den nord-irske prest og lojalistpolitiker Ian Paisly og den konservative engelske politikeren Adrian Hilton.
De viser til ryktene om at EUs tre grunnleggere, de katolske politikerne Konrad Adenauer fra Tyskland (bildet), Robert Shuman fra Frankrike og italias Alcide De Gasperi kan bli helligkåret av paven. Pailsy og Hilton ser ikke bort i fra at dette ville være en takk for at de la grunnlaget for et nytt hellig romersk imperium med små og lite effektive stater som kan manipuleres av EU-kommisjonen.
I andre religiøse miljøer er skepsisen til å nevne kristendommen i EU-grunnloven begrunnet på helt annen måte. Tenke-tanken Ekklesia har nylig gitt ut et notat fra den angelikanske presten, Richard Franklin. Han mener at hele grunnlovsdebatten er et sidespor som tar tankene bort fra det vesentlige, nemlig det universelle og internasjonale i den kriste tro.
Det innebærer kamp mot nærsynt patriotisme og nasjonalistiske fordommer. For Franklin er det fortsatt et stykke vei å gå, for ham er ikke EU internasjonal nok - ikke inkluderende nok i forhold til resten av verden