Hundegassmaskene var laget av stiv gummi som var festet til et belte rundt hundens kropp. Noen av dyrene hadde nemlig den "uvanen" at de sopte snuten langs bakken, og dermed kunne komme til å dra masken av seg.
Fin bevegelighet...
Maskene fantes i tre størrelser, og passet på 95 prosent av alle hundene på Hundekrigsskolen i Northaw, like utenfor London. Flere typer tester ble utført på hundene som skulle gjøre forskjellige type arbeid. Kroppstemperatur og oksygenopptak ble målt, og dyrene ble testet med forskjellige typer gass.
18. august 1944 gikk rapporten fra Hundekrigsskolen til en ikke navngitt komandant i forsvarets væpnete styrker. Det kom fram at dyrene kunne bevege seg uten at gassmaskene hindret dem vesentlig.
"Når masken er tilpasset hunden, fungerer syn og hørsel tilnærmet som vanlig", het det i rapporten.
...håpløs for nesa
"Fire minehunder ble testet. Ingen av dem kunne oppdage noe på bakken. Da filtret i masken ble fjernet, oppfattet hundene at det var miner i nærmeste omkrets, men de kunne ikke retningsbestemme hvor lukten kom fra, og framsto med en forvirret oppførsel", leser vi videre.
Og det var nettopp dette som ble hovedproblemet med masken; hunden kunne ikke bruke nesa!
Ble aldri tatt i bruk
Rapporten konkluderte slik:
"Arbeidet disse hundene utfører i dag, er i all hovedsak basert på luktesans, og i liten grad på syn og hørsel. En gassmaske vil derfor sette hunden ut av spill slik at den ikke kan utføre sine vanlige oppgaver".
Dermed kom aldri gassmaskene i bruk, går det fram av dokumentene som ble frigitt fra det britiske riksarkivet denne uken.