Reporter Kjell Erik Moen
Fotograf Jørn Norstrøm
Tragisk ulykke
Livet ble fullstendig forandret 24. februar 2002, for familien Kråkevik fra Ullensvang i Hardanger. Tre år gamle Nora døde i en tragisk ulykke, og sorgen etterpå holdt på å ødelegge hele familien. Likevel fikk de ingen hjelp fra helsetjenesten i kommunen.
Asbjørn Kråkevik og datteren Nora (3) var ute og kjørte da bilen skled i fjorden og begynte å synke. Nora satt fastspent i baksetet og faren klarte ikke å få henne løs før bilen forsvant ned i dypet. Etter 50 minutter under vann ble hun hentet opp av dykkere. De klarte å få liv i henne, men etter et døgn på Haukland sykehus døde hun.
En knust familie
Tilbake satt en knust familie. Det var to foreldre og en bror på fire år, som sårt trengte at noen profesjonelle grep fatt i situasjonen deres.
- Den første tiden etter ulykken hadde vi mennesker her hele tiden. Familie, venner, folk som brydde seg. Vi kunne snakke om ulykken og bearbeide det som hadde skjedd, forteller Kari-Anne Kvestad Kråkevik og Asbjørn Kråkevik.
Hverdagen ble tøffere
Ingen av dem var forberedt på hvor tøft det skulle bli når hverdagen kom, og slekt og venner vendte tilbake til sine egne liv. Plutselig sto de alene med sorgen. I tillegg kom alle tankene om skyld og ansvar i og med at det var Asbjørn som hadde kjørt bilen. Asbjørn fikk stadige ”flashbacks” av det som hadde skjedd.
Fire måneder etter ulykken var Kari-Anne fortsatt sykemeldt fra jobben som lærer, og ekteskapet begynte å slå sprekker.
Ulik sorg
- Vi sørget så utrolig forskjellig, sier Kari-Anne. Det var som om vi var på helt forskjellige planeter. Lille Andreas hadde sin sorg, og han trengte at vi var der for ham, noe vi ikke alltid hadde overskudd til.
Hvorfor tok ikke familien kontakt selv med helsetjenesten i kommunen og ba om hjelp? - Vi var helt lammet. Vi var rett og slett for dårlige til å gripe fatt i vår egen situasjon. Vi trengte at noen andre gjorde det.
Nyttige psykologtimer
Psykologen ga familien det verktøyet de trengte for å komme videre.
Til slutt var det en som gjorde noe. I oktober 2002 så en venninne av Kari-Anne at noe måtte gjøres, og kontaktet en psykiatrisk sykepleier i kommunen, som bisto med å få time hos en privatpraktiserende psykolog i Bergen.
- Det reddet oss, og det reddet familien, sier de to i dag.
Vi hadde fire besøk hos psykologen, og det satte oss i stand til å komme videre. Hun ga oss verktøyet vi trengte for å komme oss ut av den fastlåste situasjonen vi var i. Hadde vi ikke fått den hjelpen hadde vi kanskje ikke vært gift i dag, tror Asbjørn.
Poenget er at vi ikke klarte å oppsøke hjelp selv. Noen måtte gripe tak i oss, og fortelle oss hva vi måtte gjøre. Vi var heldige, som hadde en venn som så det, men mange har ikke det. Derfor må kommunene ha rutiner etter ulykker, som sørger for at folk får den hjelpen de må ha, sier Asbjørn og Kari-Anne Kråkevik. Se mer i PULS mandag kl.19.30 og i reprise tirsdag på NRK2.