Roy Tingstad og familien har sterk tilknytning til kirkerommet. Da faren hans døde, ville de til kirka. Men presten måtte sitte sammen med de sørgende. Familien hadde selv regien og bestemte hvordan alt skulle være.
Presten i Frosta, Gustav Danielsen, synes ikke det det er i orden. – Når man sier noe i kirkerommet som strider mot det Den norske kirke står for, blir det ugreit for meg, sier han.
Roy Tingstad, på sin side, synes han har like stor rett til å bruke kirka som en som kaller seg kristen. Gjennom livet har alle familiens seremonier funnet sted i dette hellige rommet. Selv har han klippet gresset på kirkegården om sommeren, med åpen kirkedør. Da faren døde, vurderte familien alternativene.
–Hvorfor skulle ikke vi kunne ha regien på fars begravelse i dette historiske bygget, tenkte sønnen. Fordi Logtun kirke eies av Fortidsminneforeningen, fikk Tingstad låne kirka.
Musikken i begravelsen var fri for kristent innhold. Ingen snakket om frelse og evig liv. Gustav Danielsen satt sammen med de andre sørgende og betraktet det hele. – Det som ble sagt, ble ikke støttet av rommet vi var i, sier presten.
De fleste kommuner i Norge mangler lokaler for gravferdsseremonier for folk som ikke er kristne. Noen kan tenke seg å bruke kirkerommet. Regelverket
Den norske kirke retter seg etter lyder slik: ”Kirken er innviet til bruk for gudstjenester og kirkelige handlinger og skal gjennom sin bruk tjene til Guds ære og menighetens oppbyggelse” Roar Lindgaard i historielaget på Frosta forteller at i 1927 ble det opprettet en dameforening på Frosta.
Kvinnene samlet inn 12000 kroner til gjenreisning av Logtun kirke. Det var folket på Frosta som sørget for at den gamle kirka ble mulig å ta i bruk igjen.
