Jeg føler meg litt nervøs. Det er ikke lykkefølelsen som ligger i kroppen. Jeg håper lykken kommer for fullt når cupfinalen er over. Jeg håper inderlig at Brann vinner, og det blir vondt inni meg og jeg trenger litt selvterapi dersom Bergenslaget reiser fra Ullevaal med tap. Det sier Branntilhengeren og supporteren Eduardo Andersen.
Andersen er kjent som sangeren i gruppen "Unge frustrerte menn", men hører også til den indre kjernen av Brannsupportere. Men for en tid tilbake fikk han kreft. Det var interessen for fotball som har holdt ham oppe, da det så som mørkest ut.
Noen av Brannspillerne har også vært på sykebesøk. Og denne uken ble faktisk ”Doddo” som han blir kalt, friskmeldt - akkurat i tide til å rekke dagens Cupfinale på Ullevaal.
Gjennom en stor reportasje i bilder og ord i Bergens Tidende har han satt en ny standard for åpenhet når det gjelder kreft.
Det er ubehagelig å være syk, men det kan være til hjelp både for en selv og for andre å fortelle om testikkelkreften. Stort sett har alle grutanker og intime sitasjoner som oppstod på sykehuset, blitt beskrevet i en blanding av komikk og alvor. Det er ikke bare for en mann å få kreft rundt sine edleste deler.
Når man er på det sykeste, blir alt annet uinteressant og tåkete. Det blir ikke så viktig lenger. Men kan kanskje være enig i den pavens som sa at fotball er det viktigste av det som er uviktig.
For noen kan fotball være nesten religiøst. Men slik er det ikke for meg. Men fellesskapet betyr mye. Dersom religion er et fellesskap mellom mennesker som har samme interesse og samme mening, så kan fotball være en religion. Men fotballfellesskapet kan nok ikke frelse noen, sier Andersen.