For at psykologer og psykiatere skal være lett tilgjengelig og rimelig for folk, har helseforetakene inngått avtaler med behandlere som får offentlig støtte, men som praktiserer privat.
Til sammen betaler helseforetakene om lag 490 millioner kroner hvert år i såkalt driftstilskudd til privatpraktiserende psykologer og psykiatere.
Helseforetakene betaler om lag 490 millioner kroner hvert år i såkalt driftstilskudd til privatpraktiserende psykologer og psykiatere. Foto: NRK.
Lukrativ avtale
En psykiater med 100 prosent avtale med et helseforetak får mellom 581 000 og 865 000 kroner, hvert eneste år til han er 70 år. En psykolog får 337 000 kroner i året. I tillegg får de penger fra Rikstrygdeverket for hver pasient de behandler.
Det eneste kravet for å få en slik avtale er at man er har en klinisk utdanning, det vil si at en kan behandle pasienter. Helsefortakene stiller ingen krav til hvor mange pasienter psykiaterne og psykologene skal behandle, de aner ikke hvor mange de behandler og det er tillatt å drive betalt kursvirksomhet ved siden av.
Helseforetakene aner heller ingenting om effekten av den behandlingen som gis.
Til sammen har de fem helseforetakene slike avtaler med 274 årsverk psykiatere og 411 årsverk psykologer.
Lange køer for terapi
Det er svært vanskelig å få time hos psykolog eller psykiater med offentlig støtte her i landet. Alternativet er å gå til en terapeut som ikke har offentlig støtte, og som er for dyr for de fleste. Da kan timeprisen komme opp i 1200 kroner.
Marit Falch ventet lenge på hjelp. Foto: NRK.
Da Marit Falch i Oslo ble deprimert i fjor høst, viste det seg at det skulle gå lang tid før hun fikk hjelp. Fastlegen ga henne en rekvisisjon for å få behandling hos en psykolog eller psykiater med offentlig støtte, og en liste over de rundt 100 terpeutene i Oslo med slik støtte.
Falch skrev brev, fordi hun synes det var vanskelig å ringe, men også fordi hun for tiden mottar sosialhjelp, og derfor ikke hadde råd til å ringe. Hun sendte rundt 40 –50 brev. Det gikk nesten ett år, men hun kom ikke inn hos en eneste en.
- Mange svarte ikke en gang, eller jeg fikk bare beskjed om at de ikke har ventelister, fordi de ikke visste når de kunne ta i mot nye pasienter. Det var fryktelig vanskelig å utlevere seg til så mange. Jeg følte meg avvist, og tenkte: Enda en som ikke vil ha meg, sier hun.
Tunge dager
Falch forteller at dagene var tunge, og at hun ofte gruet seg til neste dag. Derfor ventet hun i det lengste med å legge seg.
Mange psykologer og psykiatere reserverer seg mot enkelte lidelser, de tar for eksempel ikke imot rusmisbrukere, narkomane eller mennesker med overgrepsproblematikk.
- Det tror jeg er noe av grunnen til at det er vanskelig å få hjelp. De screener, det er noen de vil ha og noen de ikke vil ha. Det gjør også at det blir vanskeligere å finne frem, og at det tar lengre tid, sier Falch.
Hun synes ikke systemet med telefon- og adresselistene man får hos legen fungerer særlig bra.
- Det er veldig forvirrende, og jeg tror det er mange der ute som trenger behandling, men som ikke har overskudd eller ressurser til å finne frem i denne jungelen, og som bare gir opp, sier hun.
Hadde flaks
Etter ett år med forgjeves brevskriving fant Falch til slutt en psykiater hun nå har begynt hos.
- Jeg føler jeg hadde flaks. Han hadde annonse i avisen om at han hadde ledig tid, og så var jeg rask og ringte, sier hun.
Falch har gått hos denne psykiateren noen ganger, og ser allerede mye lysere på fremtiden.
- Jeg føler meg bedre enn jeg har gjort på lenge, sier hun.