Jeg fikk den flotte muligheten til å sitte hos ham da han gikk bort. Vi hadde også våre to barn hos oss. Rommet vi var i, ble et tempel. Det sier Åse Oshaug om det øyeblikket hennes mann døde.
Det var høytid, og vi som var tilstede, syns det var helt fantastisk. Åse Oshaug kom hjem, og etterhvert begynte hun å bearbeide sorgen med penn og papir.
Hun skrev dikt:
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Så ble det du som gikk bort først av oss.
Du var sterk.
Du var stolt.
Ærlig i alt du gjorde.
En hedersmann er gått fra borde.
Du bar din sykdom med verdighet og ro.
Du kjempet så tappert.
Du ville gjerne tro at du skulle få leve
og ennå lenge smmen med oss få bo.
Takk for alt vi hadde sammen!
Hus, hytte, tanker og latter,
sorger og gleder, barn og en morfar-datter.
Du blir husket så lenge vi lever.
Du blir husket med stor ære og heder.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Det fins ingen fasit på hvordan vi skal gjøre de rette tingene. Vi må alle gjøre det på vår måte. Andre har kanskje sine ting å bearbeide, og da må de gjøre det på sin måte, sier Åse Oshaug.
Men vi må være ærlige og tørre å åpne for den kraft det gir. Det er veldig viktig.
Noen ganger kan det det føles urettferdig. Det er ikke lett, men vi skal jo alle gå bort en gang. Lykken består ikke i å gå gjennom livet uten sorg. Sorg og glede er to sider av samme sak, sier Oshaug.
I dag er folk opptatt av at livet skal være enkelt. Det er ikke tillatt å være annerledes - bli syk eller være funksjonshemmet. Da er livete ferdig - over og ut.
Jeg mener vi godt kan leve med en "diagnose". Mannen min og jeg hadde en fin tid etter at han ble syk. Vi kunne se på TV og ha humor. Vi visste likevel at sykdommen lå bakom, - men vi måtte ta dagen som den kom. Det blir feil å unngå alt som er slitsomt. Det vi klarer å "jobbe" oss igjennom sammen med andre mennesker, det gir et rikere liv, sier Åse Oshaug.
Artikkelen er lagt tilrette for nett av Helge Helgheim.