En verden uten krig

Assad Nasir (22) tror på en verden uten krig og at det er mulig å snakke sammen isteden for å trekke våpen.

Assad Nasir
Foto: Anikken Gut

Assad Nasir var tidligere redakstør i Lixom, Utrops ungdomsmagasin. Nå studerer han sosialantropologi og nordisk ved Universitetet i Oslo.

22 år gamle Assad Nasir tror på en verden uten krig. Han tror at det er mulig å snakke sammen isteden for å trekke våpen.

Hør hva Assad Nasir tror på.

Kaffe på bålet en høstdag.
Foto: Torbjørn Bratt.

Torbjørn Bratt tror på stillheten. Hvis noen spør meg hvilken CD jeg ville velge hvis jeg fikk bare en, ville jeg svare: ingen. I mitt liv er det helt nødvendig å oppsøke den kontrasten som stillheten er, sier Trondheimspolitikeren.

På jobb i kontorlandskapet er det alltid lyd. I hjemmet er det aldri stille, fordi apparater og maskiner og stemmer alltid lager lydlandskap. Og om natten gjennom vinduet kommer byens decibler smygende inn. Alltid.

Jeg finner min livsnødvendige kontrast, flere ganger hver uke, i skogene rundt den byen jeg bor i. Det henger noen sotsvarte kaffekjeler på faste plasser under et grantre. Der fyrer jeg mitt bål og koker en kjel, sitter ved bålet i lys og mørke, spiser en kjeks eller en sjokolade.

Tenker verken på livet eller døden eller på global oppvarming, bare den enkle og nære oppvarming som bålet gir. Drikker min kaffe, stryker hunden over ryggen, hører det knitrer litt i tørrkvist som brenner. Kjenner på stillheten og kjenner at disse enkle og kanskje banale ritualene i de bynære skogene er viktige for å kjenne på livsglede og tilhørighet til det grunnleggende enkle.

Jeg tror på det å finne sin egen kontrast i forhold til et aktivt, alminnelig liv. Noen velger det spektakulære eller den intense fordypning i jobb, interesse eller hobby. Noen velger tro eller systematisk terapi – jeg forstår dem alle. Eller dem som bare velger huset og hytta og aksjefondene og sitt eget lille private nasjonalprodukt. Til og med dem forstår jeg.

Jeg tror på min egen kontrast fra hverdagen. Det handler verken om naturromantikk, drømmerier eller flukt. Det handler om bålkokt kaffe fra trekopp og en stille stund ved flammene, et lite avbrekk fra en lydstenket hverdag.

Det handler om gleden ved å leve i en by og i et land hvor disse mulighetene til livsglede er så nære. De koster ingenting – det handler bare om å unngå godstolen og dagsrevyen en dag i ny og ne og rusle innover åsene. Gjerne med hodelykt. Det enkle friluftslivet. Uten Gore-Tex eller spesialtilpasset utstyr. Men kaffekjelen og en gammel avis til opptenning er viktig…

Jeg kommer vel aldri opp på Kilmanjaro, og kommer ikke som Lars Monsen til å gå Canada på tvers eller langs. Drømmen om Arktis eller Antarktis skal også få være, for meg.

Men jeg bruker noen åser og myrdrag og skogdaler hvor jeg kjenner hver sti og hver tue. Her finner jeg min kontrast til den urbane hverdagen - min stillhet.

Dette er viktig for meg . For berikelse og livsglede. Derfor tror jeg på disse små kontrastene.

Med sotsvart kaffekjel og sus fra skogene.

Hør hva Torbjørn Bratt tror på.  

TV og radio

Tonnevis av søtsaker går rett i søpla fordi det er billigere å kaste enn å gi bort. Knut Arild Hareide og kona Lisa Maria bestemmer seg for å gjøre noe med dette.
Helene sjekker inn - på asylmottak. Norsk dokumentar.
I fem døgn bor programleder Helene Sandvig sammen med asylsøkere på Dikemark Asylmottak. Det blir et tøft møte med en helt annen virkelighet.
Aida sov et helt døgn og Halvor får ikke sove uten å gjøre et spesielt triks. Hva feiler det dem? Tre butikkansatte med nettbrett utfordrer legelaget i kveldens episode. Programleder: Kjetil Røthing Askeland. Sesong 2 (4:8)