Det er mye stille sorg blant pårørende til psykiatriske pasienter. Tiår etter tiår med kronisk sorg, redsel og avmaktsfølelse er ikke uvanlig.
Ubrukt ressurs
Mange opplever det vanskelig å etablere et godt samarbeid med behandlingsapparatet. Dårlig informasjon og følelsen av å ikke nå fram blir en stor merbelastning. Pårørende kan bidra med mye, men er ofte en ubrukt ressurs.
Bjørg Njaa
– Vi ble fortalt at vi hadde overdrevne forventninger til sønnen vår. Men vi ville bare at han skulle få et opplegg som kunne gi ham tilhørighet, følelsen av at han lyktes i noe og håp for fremtiden. Vi ønsket at dette skulle være på plass før han ble utskrevet, forteller Bjørg Njaa, mor til Ketil.
Ble selv syke
Behandlingsopplegget som tok utgangspunkt i Ketils ressurser uteble og foreldre ble gradvis tappet for krefter og fikk egne helseproblemer.
– Det verste psykiatrien gjorde med Ketil og oss var å ta fra oss håpet, sier Bjørg Njaa.
Da Ketil ble utskrevet fra siste langtidsopphold hadde han fremdeles vrangforestillinger og foreldrene opplevde planene for ettervern og rehabilitering som totalt utilstrekkelige. Han ble utskrevet til tross for foreldrenes protest.
Tok sitt liv
– Jeg følte han fikk dødsdommen der og da. Han ble akutt paranoid psykotisk med en gang han kom ut og nye akuttinnleggelser fulgte. To uker senere tok han livet sitt, sier moren til Ketil.
I dag bruker hun sine erfaringer for å hjelpe andre foreldre gjennom Landsforeningen for pårørende innen psykiatri.