Man blir aldri vant til å fortelle noen at deres nærmeste er død. Men noen må gjøre jobben, sier sokneprest i Ilen menighet i Trondheim, Brita Hardeberg. Hun har ringt på døren hos mange - mennesker som ikke var forberdt på det som måtte komme.
”Mitt navn er Brita Hardeberg, og jeg er sokneprest i Ilen. Jeg har noe jeg må fortelle deg, - kan jeg få komme inn?”
Når soknepresten blir sendt ut for å fortelle pårørende at noen nære plutselig er gått bort, buser hun aldri ut med budskapet på trappa. Hun venter til hun har fått lov å komme inn.
Og det får jeg selvfølgelig alltid lov til. Når jeg har på meg rundsnippen og presenterer meg som presten, så skjønner folk at nå, - nå er det alvor.
Forberedelser blir det liten tid til i en slik situasjon – budskapet skal ut så fort som mulig. Men Hardeberg sørger alltid for at alle opplysninger hun får fra politi og sykehus, er sjekket og fullstendig korrekte.
Dessuten har hun alltid med seg navn på personer som vet mer og som de pårørende kan kontakte. Før hun forlater pårørende, har hun alltid sørget for at noen andre har kommet til. Ingen blir sittende igjen alene.
Det er viktig at jeg er profesjonell. Jeg kan ikke ta hensyn til egne følelser, for det kan hindre meg i å gjøre den jobben jeg er sendt ut for å gjøre. Men det er klart at jeg ofte gruer meg for å oppsøke folk med et så "grusomt" budskap, og jeg vil alltid være spent før jeg banker på, sier Hardeberg.
I Norge er det alltid prestens oppgave å gå med dødsbud, og Hardebergs oppfatning er at de fleste i en slik situasjon synes det er helt greit. Dette er uansett ikke tid og sted for misjon, og presten vil aldri ta opp eksistensielle spørsmål i en slik situasjon – med mindre hun blir spesifikt bedt om det.