- Dere hvite, se hvor mye vi lider. Dere drar hjem og blir rike, og vi blir igjen i fattigdommen. Se på oss! Dere tar med dere mineralene hjem og blir rike!
Forbrukerinspektørene blir møtt av sinte og frustrerte koboltgravere i Kawama-gruven. De er flere tusen til sammen - både barn og voksne - som daglig går ned i usikrede gruveganger og graver etter kobolt. Verneutstyr er et fremmedord. Liv og helse en del av prisen.
Første episode av dokumentarserien "Connecting People" om mobilens livssyklus handler om der det hele starter: Utvinningen av mineraler som brukes til mobilene.
Koboltgraverne i Kawama-gruven er en del av 100.000 fattige kongolesere som med bare hender og enkle redskaper graver etter mineraler i provinsen Katanga helt sør i Den Demokratiske Republikken Kongo.
Opp mot halvparten av gruvearbeiderne er barn mellom 7 og 18 år. Hvert år fører ulykker til dødsfall og skader.
Et av de viktigste mineralene i Katanga er kobolt. Rundt 40 prosent av verdens utvinning av kobolt kommer fra denne provinsen. Kobolt er en vital råvare til produksjonen av oppladbare batterier til mobiler og annen elektronikk.
25 prosent av verdens forbruk av kobolt . Men koboltgraverne sitter selv igjen med svært liten fortjeneste. De selger kobolten de daglig graver ut til mellommenn for en slikk og ingenting. Mellommennene selger igjen kobolten videre til internasjonale selskap.
- For en sekk med hundre kilo kobolt får vi like mye som det koster for en pose mel. Hvordan skal vi overleve av det? spør koboltgraverne i Kawama-gruven.
I Kawama-gruven forteller koboltgraverne at de tjener rundt 15 kroner dagen. FBIs utsendte observerte barn ned i 11-12 års alderen, bærende på de tunge sekkene med koboltmalm og krypende nedi de trange gruvegangene.
Like ved gruven bor koboltgraverne og deres familier – til sammen 5000 mennesker – i svært kummerlige forhold. Plastskurene deres mangler alt av grunnleggende sanitærforhold. Alkoholisme og prostitusjon er utbredt.
Koboltgraverne i Kawama-gruven kjemper også for sin overlevelse i konflikt med internasjonale gruveselskap. Under og etter den blodige krigen i Kongo fra 1998 til 2003 – også kalt Afrikas første verdenskrig – utnyttet gruveselskapene den kaotiske situasjonen til å sikre seg gullkantede kontrakter i landet.
Arbeidet i mineralgruvene i Kongo er beinhardt, og fortjenesten minimal.
Foto: Eirik Kleiven, NRKSelskap kollapset
Under krigen kollapset også det statlige gruveselskapet Gecamine. Det førte til at titusener av arbeidere fra Gecamine dro ut for å grave etter mineraler for å overleve, slik de den dag i dag gjør i Kawama-gruven.
Men de internasjonale gruveselskapenes ekspansjon har samtidig ført til at det er stadig mindre områder tilgjengelig for koboltgraverne i den uformelle sektoren i Katanga-provinsen.
Daglig går en strøm av lastebiler fulle av kobolt, kopper og andre mineraler fra de industrielle gruvene i provinsen over grensen til Zambia og videre til havner i Sør Afrika eller Tanzania.
Etter valget i Kongo i 2006 ble det reist kritikk mot kontraktene, som ofte ga Kongo bare svært små eierandeler og dermed lite utbytte av de enorme mineralrikdommene i det som kalles kopperbeltet i Katanga-provinsen.
Myndighetene vedtok derfor i 2007 å starte granskingen av et 60-talls kontrakter inngått under og etter krigen, som førte til over tre millioner drepte og millioner av mennesker på flukt.
Svenske interesser
Ett av selskapene som granskes er Tenke Fungurume Mining, eid av svenske Lundin Group og amerikanske Freeport McMoRan. Selskapet har sikret seg rettighetene til Kongos største forekomster av kobolt og kopper i Katanga-provinsen, men Kongo har kun en eierprosent på 17,5 prosent i prosjektet.
For å komme til de verdifulle mineralene i , oppkalt etter de to landsbyene Tenke og Fungurume, har rundt 3000 mennesker blitt tvangsflyttet fra hjemmene sine.
Lokalbefolkningen har gjentatte ganger demonstrert mot prosjektet, både på grunn av tap av hjem og jordbruksland, men også fordi de mener de er oversett når det kommer til ansettelser i gruvene.
Oljefondet
Da FBIs utsendte var i Katanga for å arbeide med "Connecting People"-serien, ble vi nektet innpass i Tenke Fungurume Minings konsesjonsområder. Vi fikk heller ikke snakke med de tvangsflyttede menneskene, ei heller intervjue ledelsen i prosjektet.
Det er ventet at granskernes dom over kontrakten til Tenke Fungurume-prosjektet kan falle når som helst. Selskapet har hele tiden hevdet at kontrakten er inngått på lovlig og redelig vis. Statens Pensjonsfond (Oljefondet) har aksjeverdier for 158 millioner kroner i eierselskapene til Tenke Fungurume Mining.
Oljefondet har også aksjeverdier i en annen viktig aktør i Kongo og Katanga-provinsen. Det belgiske selskapet Umicore har lang fartstid i den tidligere belgiske kolonien. Umicore er en av verdens ledende på koboltkjemikalier, som er avgjørende i produksjonen av mobilbatterier og sørger for lang levetid for batteriene.
Avviser barnearbeid
Umicore vil ikke opplyse hvor i Katanga eller fra hvilke gruver de henter kobolten sin fra, men avviser at selskapet henter mineralet fra koboltgravernes gruver. Selskapet sier at de kun henter kobolt fra industrielle gruver, som selskapet hevder holder høy etisk standard og ikke bruker barnearbeid.
Videre opplyser Umicore at de også får kobolt til sin produksjon av koboltkjemikalier via gjenvinningsanlegg, og at de kjøper kobolt fra det åpne verdensmarkedet. Selskapet aner imidlertid ikke hvor kobolten fra sistnevnte kilde kommer fra, og innrømmer at kobolten fra de tre kildene blandes sammen før det går til produksjon av koboltkjemikalier.
Oljefondets aksjeverdier i Umicore er på 211 millioner kroner. Men selskapet med norske oljepenger vil verken si hvor de henter kobolt fra i Katanga eller hvilke kunder de har for sine koboltkjemikalier.
Forbrukerinspektørenes undersøkelser kan imidlertid avdekke at ett av selskapene som mottar disse kjemikaliene er det kinesiske storkonsernet BYD.
I byen Shenzhen i det sørlige Kina produserer BYD mobilbatterier for alle de fem store mobilselskapene; Nokia, Sony Ericsson, Samsung, Motorola og LG. I en e-post fra BYD får FBI bekreftet at selskapet får koboltkjemikalier fra Umicore, som har fabrikk som produserer disse kjemikaliene i Kina.
Fra innspillingen av 'Connecting People' i Kongo.
Foto: Eirik Kleiven, NRKMye korrupsjon
Hvorvidt Umicore faktisk også får kobolt fra koboltgravernes gruver i Katanga er et åpent spørsmål, så lenge selskapet holder kortene tett til brystet. Det som er en kjent sak er at det er utbredt korrupsjon innenfor gruvesektoren og at mineraler smugles over en lav sko ut fra Katanga-provinsen.
Situasjonen er enda verre i det østlige Kongo, i provinsene Nord og Sør Kivu, på grensa mot Rwanda, Burundi og Uganda.
Her utvinnes to andre mineraler som er viktige for produksjonen av mobiltelefoner: Cassiterite (tinn) og Coltan (tantalum).
Mens krigshandlingene er over i gruveområdene i Katanga-provinsen i det sørlige Kongo, har krig og voldshandlinger fortsatt å herje i det østlige Kongo.
På grunn av krigshandlingene i Kivu-provinsene er industrielle gruver fraværende i dette området. I stedet er det fattige tinn- og coltangravere som under svært risikable og vanskelige forhold graver ut mineralene.
Også her florerer barnearbeid, og kollaps av usikrede gruveganger og mangel på verneutstyr fører til død og skader.
Men i tillegg står tinn- og coltangraverne ansikt til ansikt med en annen fare: De stridende partene i krigen. Brorparten av gruvene her i det østlige Kongo er nemlig kontrollert av forskjellige væpnede grupper, både på opprørernes og hærens side.
Gjennom skattelegging direkte overfor graverne og på transporten av mineralene ut fra gruvene skaffer de stridende partene seg inntekter til kjøp av våpen.
FN-sanksjoner
Allerede i 2001 ble det rettet fokus mot at coltangruvene i Kivu-provinsene bidro til å finansiere krigen. FN vedtok resolusjoner og innførte sanksjoner mot lokale foretningsmenn og internasjonele selskaper som skodde seg på denne handelen.
Siden krigen offisielt sluttet i 2003 har handelen med coltan, og nå ikke minst tinn, fortsatt å finansiere de krigende partene. Både coltan og tinn fra Nord og Sør Kivu omtales nå gjerne som ”konfliktmineraler”, eller bare ”blodmineraler”.
I en tidligere i år ble det dokumentert både hvilke væpnede grupper som kontrollerte hvilke gruver, og hvilke selskaper som kjøper blodmineralene.
- Systematisk tvangsarbeid
- Alle de krigførende partene i DR Kongo bruker systematisk tvangsarbeid og voldelige utpressing i gruveområdene, sa Patrick Alley, leder for Global Witness, da rapporten ble publisert.
Belgiske selskap dominerer listen over kjøpere av blodmineraler fra det østlige Kongo. Men også britiske, kinesiske og thailandske selskap kommer høyt opp på statistikken. Både Global Witness og FN har påvist at konfliktmineraler fra Kongo havner i den elektroniske industrien, først og fremst i Sørøst Asia.
Sjansen for at disse mineralene havner i våre mobiler er stor. Global Witness har skrevet til alle de store mobilselskapene angående hvilke garantier de kan gi på at det ikke finnes blodmineraler fra det østlige Kongo i deres mobiler. Ingen av dem kunne gi en slik garanti.
- Det er derfor alle mulige sjanser for at det finnes blodmineraler fra Kongo i din og min mobil, sier Eleanor Nichol fra Global Witness i første episode av dokumentarserien "Connecting People".
Kongo har store mineralrikdommer, hvorav kobolt, tinn og coltan er tre av mange viktige ingredienser i våre mobiler og elektroniske produkter. Samtidig er landets befolkning blant verdens fattigste.
- Mineralrikdommen i Kongo har blitt vår ulykke, sier journalisten Gaston Mushid, som har blitt truet på livet for sitt arbeid med å avdekke de umenneskelige forholdene koboltgraverne jobber og lever under i det sørlige Kongo.
Les alt om tv-serien her:
