«Det er ingen som ringer meg. Det er ingen som ringer på døra og spør om vi skal finne på noe. På Facebook får jeg tommelen opp når jeg legger ut et bilde, men spør jeg om noen vil finne på noe med meg, er det helt stille»
Slik starter det åpenhjertige brevet som 15-åringen sendte inn til Aftenpostens Si;D-spalte tidliger i år. Blinde Axel Røthe beskriver seg selv som «en av verdens mest ensomme ungdommer».
Axel kunne se da han var liten, men synet ble gradvis dårligere. I tredjeklasse var han helt blind, og fikk epilepsianfall.
«Det har ikke alltid vært sånn. Før kunne jeg se. Jeg hadde venner. Det var alltid liv og røre hjemme hos oss. Nå er det bare mørkt og stille. Bare foreldrene mine og jeg hjemme. Søsken er ute med venner. De er på hyttetur. De drar på Frognerbadet. Jeg hører på musikk og finner tekster som rimer med livet mitt»
Rett etter at han ble blind, hadde han venner å være sammen med. Men så byttet han skole, og da kom også ensomheten snikende.
– Axel hadde noen episoder hvor han var veldig lei seg. Han lurte på hvorfor han ikke hadde venner når broren hadde det, og jeg foreslo at han kunne gjøre noe mer konstruktivt med det, sier moren hans.
Det var sånn brevet ble til. Det synes moren hans var modig gjort.
– Jeg syntes det var veldig fint og modig av han, men jeg ble også litt redd med tanke på hva som skjer videre.
Hør hele dokumentaren om Axel i Ekko.
Overveldende respons
Brevet førte til at svært mange tok kontakt, både gamle venner og fremmede. Det synes Axel er veldig hyggelig.
– Det var rundt 1000 som kontaktet han. De fortalte at jeg ikke er en byrde, og at de ville møte meg, sier Axel til Ekko i P2 som møter han hjemme.
Han forteller at noen tidligere venner fra den gamle skolen hans tok kontakt på Facebook etter at han la ut brevet.
– Noen jenter fra den skolen min som spurte om jeg ville være med dem å grille. Det var hyggelig, sier han.
Foreldrene til Axel er også glad for at sønnen har fått kontakt med jevnaldrende. 15-åringen er stor tilhenger av Beatles, og er en ivrig trommeslager. Han drømmer om å spille i band, og faren hans forteller at det er flere som har vært innom for å spille med Axel.
– Responsen var helt overveldende. Noen litt eldre ungdommer som bor i strøket her har vært innom og spilt med han, og flere av hans gamle klassekamerater har stukket innom, snakket med han på Facebook og vært på sykkeltur med han. Det er veldig hyggelig, sier faren.
Alltid litt lei seg
Selv om han har fått mer kontakt med ungdom på sin egen alder, forteller Axel at han alltid er litt lei seg. Å være blind hindrer ham i å gjøre mye at det samme som det andre jenvaldrende gjør, og han kjenner fortsatt litt på ensomheten.
Hvordan er den ensomhetsfølelsen?
– Det er veldig kjedelig. Noen ganger gråter jeg inni meg. Men jeg gråter høyt også. Jeg tenker på at det er urettferdig at jeg er blind og at jeg ikke kan gjøre det som andre kan gjøre, sier Axel.
- Se også: Å være blind
– Håper de husker på han
Nå som det har gått noen måneder og sommeren er over, håper moren til Axel at de gamle vennene ikke vil glemme Axel.
– Det er vanskelig å si hva som skjer, nå har det gått to måneder og det har vært sommerferie. Jeg håper at noen av de gamle vennene skal huske han litt oftere, det betyr utrolig mye for Axel hvis de husker på han, selv om det bare er et par timer i måneden, sier hun.
Hun håper også at Axel får opprettholdt sin interesse for trommespilling.
– Han har også spilt litt trommer i et band sammen med noen ungdommer, det håper jeg blir tatt opp igjen nå i høst, sier hun.
