– På dårlige dager napper jeg 300 hårstrå

Vilde er avhengig av å rive seg i håret. Hårnapping er en skjult lidelse, og for noen er den livstruende.

Vilde er avhengig av å nappe hår.

Vilde har fått hjelp til å slutte med hårnappingen.

Foto: Arild Opheim / NRK
Journalist

Kilde: NRK

Det startet på forsommeren for to år siden. En venninne nappet et hår fra Vildes hode. Det gjorde vondt, men ga likevel en god følelse. Et lite stikk, en nytelse, et puff bort fra virkeligheten.

– Så jeg tok det i bruk når jeg følte meg stressa eller trengte en distraksjon fra kjipe tanker, sier hun.

Da sommeren var over og Vilde skulle begynne på videregående, oppdaget hun plutselig en stor hårløs flekk i bakhodet.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Vilde forteller om lidelsen sin.

SE VIDEO: Her viser Vilde hvor store de hårløse flekkene i bakhodet er. (Foto: Sigrid Winther)

Trikotillomani

– Trikotillomani er en hårlidelse der man – bevisst eller ubevisst – napper hår fra kroppen i så stor grad at det blir hårløse områder, forklarer Erna Marie Moen.

Hun er kognitiv terapeut ved angst- og tvangslidelsespoliklinikken på Oslo universitetssykehus, og har 14 års erfaring med å behandle pasienter med denne impulslidelsen.

– De fleste av oss er mer eller mindre hårsåre. Men for mange av disse gir det nytelse og velbehag og nappe ut et hår. Og de skal helst finne ett enkelt hårstrå, som de så gjerne tvinner rundt fingrene, stryker mot leppene, kjeler med. Helst skal hårsekken følge med, og noen liker å tygge på den eller svelge håret, sier Moen til NRK.no.

Livsfarlig å svelge

Napper hår

Trikotillomani er en skjult lidelse, der man napper hår fra kroppen i så stor grad at det gir både fysiske og psykiske problemer.

Foto: Arild Opheim / NRK

Å svelge hårene kan bli fatalt. De kan få hårballer i magen. Moen forteller at kirurger har måttet operere ut hårklumper på størrelser med tennisballer.

Erna Marie Moen er kognitiv terapeut ved angstklinikken til Oslo universitetssykehus

Erna Marie Moen er kognitiv terapeut ved Oslo universitetssykehus.

Foto: Arild Opheim / NRK

– Hårballer kan være livstruende, for håret brytes ikke ned i kroppen og kan stenge hele tarmen, sier Moen.

– De kan føle seg som verdens største friker, og tro at de er de eneste som gjør dette. Men det er et langt vanligere fenomen enn man skulle tro, sier psykologspesialist Kjetil Mellingen.

Det er bare det at de fleste er mestere i å skjule problemene.

Redd for å røpe seg

– Jeg var livredd for å bli spurt om hvorfor jeg mistet hår. Jeg var redd for at det skulle glippe ut av meg at jeg ikke mistet dem, men rev dem ut med vilje. For folk som ikke napper kunne det framstå som ekkelt, forteller Vilde.

Hun har et bredt spekter av metoder for å skjule hårflekkene: Øyenskygge i hodebunnen, pannebånd, å legge håret bakover med rikelig hårspray og store hårspenner.

På en meters avstand er det vrient å avsløre at Vilde har flere ganske store flekker i bakhodet og generelt tynt hår på toppen.

Nytelses-puff

– Hvorfor jeg gjør det? Det er den lille nytelsen, det lille puffet vekk fra virkeligheten. Det er på en måte verdt det, forteller Vilde.

Men det varer ikke mer enn fem sekunder. Maksimalt.

– Så det er derfor det går så mange hår. Som oftest. På en dårlig dag kan det gå 300 hårstrå. Men jeg er ikke av dem som spiser håret, sier hun.

På gode dager er Vilde nede på ti hårstrå, eller null. Som en del av behandlingen noterer hun ned i en bok hvert hår som blir nappet.

Spesialisten måtte behandle seg selv

Kjetil Mellingen er psykologspesialist ved angstklinikken til Oslo Universitetssykehus

Kjetil Mellingen er psykologspesialist ved angstklinikken til Oslo universitetssykehus.

Foto: Arild Opheim / NRK

– Å plukke og tukle med håret sitt er for så vidt noe alle gjør litt, forklarer Mellingen.

Det er først når man gjør det så mye at det blir hårløse flekker, og det fører til andre problemer fysisk, psykisk eller sosialt, at det kalles hårnappingslidelse.

Og det er ikke bare blant mennesker man ser at pelsstellet kan gå over styr. Dette forekommer blant sjimpanser, katter og stort sett alle dyr med pels. Kjetil Mellingen oppdaget plutselig at han gjorde det selv også.

– Da jeg begynte å jobbe med dette feltet oppdaget jeg at jeg drar i øyenbrynene når jeg blir litt stressa eller når jeg blir oppslukt i noe. Jeg hadde en mild form for lidelse selv, og måtte behandle meg på samme måte som vi behandler pasientene. Det funket. Det begynte å gro igjen, forteller psykologen.

Gir ofte sosial angst

Hårnappingen fører ofte til sosial angst av en eller annen grad. De vil ikke at andre skal se det, forklarer Moen.

– De setter seg bakerst i en kinosal. De sitter ikke på buss med noen bak seg. De vil ikke at noen som er høye skal stå bak dem, for da kan de se de bare flekkene i hodebunnen. De prøver jo å skjule det, men det er ikke alltid det går. Og da slutter de med sånne ting som å bade eller være utendørs i vind. De kan ikke drive med idrett. Vi ser at det er mye de ikke er med på, som begrenser livet, sier hun.

Én trikotillomanipasient Moen har behandlet, var en tenåringsjente som brukte parykk for å skjulte de store hårløse flekkene på hodet. Hun hadde fått seg kjæreste, men turte ikke hoppe til køys med ham av frykt for at parykken skulle falle av mens de hadde sex.

Kunne ikke pugge

For Vilde førte hårnappingen til at hun nesten droppet ut av skolen.

– Det ble en vane å nappe når jeg leste til prøver. Det utviklet seg til en angst for å øve til prøver fordi jeg visste at jeg ikke ville klare å unngå å nappe hår. Jeg datt nesten ut av skolen, sier hun.

Ifølge Moen har en del av hårnapperne problemer med å være i jobb. For når trangen til å nappe kommer, må de bare gjemme seg og gjøre det. Noen ganger kan de bli borte lenge. Da velger de heller å være hjemme av frykt for å bli avslørt.

Trang, ikke tvang

Eksperter forklarer hvordan trikotillomani er en avhengighet, ikke en tvangslidelse.

SE VIDEO: Ekspertene forklarer hvorfor hårnapping er en avhengighet, ikke en tvangslidelse. (Foto: Sigrid Winther)

Trikotillomani er en impulslidelse, som spillegalskap, neglebiting eller småspising. Ikke en tvangslidelse, som når frykt for bakterier eller behov for symmetri eller mønster fører til visse tvangshandlinger.

Denne forskjellen er viktig, mener Moen, for impulslidelse og tvangslidelse behandles med forskjellige metoder.

– En del mennesker, også behandlere, mistolker det. Men ved tvangslidelser er det alltid angst og katastrofetanker som er drivkraften. Mens ved impulslidelser er det trangen som dukker opp, suget mot en slags lystopplevelse ved å gjøre det. Og for noen legger det et øyeblikks demping på andre, uønskede følelser, forklarer hun.

Men etterpå kommer følelsen av at «dette skulle jeg ikke gjort». Skyldfølelsen og skamfølelsen over å ikke greie å kontrollere sånne typer ting.

Gruppeterapi

Hårnapping

Noen spiser hårstråene de napper ut, og kan få hårballer i magen. Det kan bli fatalt.

Foto: Arild Opheim / NRK

– Da jeg først begynte å nappe følte jeg meg helt alene. At det var ingen andre som hadde dette problemet. Derfor gjorde det meg rar og utstøtt, minnes Vilde.

Det gjorde godt for henne å komme i behandling, og oppdage at hun langt fra var alene om dette. Der så hun at de andre var alle typer folk, alt fra eldre høyt utdannede akademikere til unge skolejenter som henne selv.

– Vi gir dem metoder for å bli bevisst hvor de napper, når det begynner, hva de tenker og føler når de gjør det og hva som er tidlige tegn på at trangen til å nappe kommer, sier Erna Marie Moen.

Et triks når de skal få til en vaneendring, er å ha noe annet å gjøre når de merker at behovet kommer. Hårnapperne får ofte beskjed om å knytte nevene og holde dem ned langs kroppen i ett minutt når trangen melder seg.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Hårnapperen Vilde og behandlerne Erna Marie Moen og Kjetil Mellingen forteller om terapien.

SE VIDEO: Hvordan slutter man å nappe hår? (Foto: Sigrid Winther)

Verdien av sex

– Men det viktigste for å få til en varig vaneendring av en slik impulslidelse, er å finne verdier lidelsen står i veien for. Hva er det lidelsen ødelegger for deg i livet ditt? At du ikke kan ha et nært kjæresteforhold, for eksempel?

Moen har møtt store talenter som har sluttet med idretten de elsket, fordi det ville være umulig å fortsette uten at de bare flekkene i hodebunnen ville bli synlige for omgivelsene.

– Så de skriver ned mål og verdier slik at de husker på – når trangen blir stor – at da mister de muligheten til å oppleve denne verdien som er viktig for dem. Som å kunne ha sex med en kjæreste, forteller Moen.

Tilbakefall

Etter å ha tatt metodene i bruk klarte Vilde å slutte med hårnappingen. Håret dekket igjen naturlig hele hodebunnen. Men etter ett år uten napping, gikk det galt igjen.

– Etter skolestart i fjor ble det mye stress igjen. Etter å ha hatt fri gjennom sommeren, var det plutselig masse prøver og stress, og da begynte jeg å nappe igjen, sier hun.

Det er relativt vanlig med tilbakefall, forteller Moen, som ved rusbehandling og behandling av overvekt.

– Man greier seg en stund, med så skjer det noe i livet og så faller man inn i de gamle vanene. Men da har de jo fått et redskap, så det blir lettere å slutte igjen, sier Moen.

TV og radio

Vi fyrer med ved. Men hva slags ved skal man fyre med - og hva bør man absolutt ikke slenge i peisen? Vi tester ved og gir tips og råd om vedovner, gamle som nye. Og så ser vi på fiffige ved-dingser.
Helene sjekker inn - på asylmottak. Norsk dokumentar.
I fem døgn bor programleder Helene Sandvig sammen med asylsøkere på Dikemark Asylmottak. Det blir et tøft møte med en helt annen virkelighet.
Kunne du tenkt deg å sove i same seng som kong Olav? I sesongpremieren på Solgt tar programleiar Frode Søreide med seg to lag med meklarar frå Austlandet til Narvik. Her skal dei tippe pris på tre eigedomar. Kven tippar nærast? Ei av utfordringane er eit gamalt og ærverdig pensjonat, som mellom annan Kong Olav har gjesta ved fleire høve. Sesong 5 (1:6)