Latterbevegelsen
Tidlig på 1990-tallet kom Toronto-bevegelsen til Norge. Et annet ord for bevegelsen som kom fra Canada, var ”latterbevegelsen” som slo rot i Bergen og i andre norske byer. Terje Gilje var i en menighet der latteren runget på møtene. Dette var rart, og dette skulle ikke jeg være med på, forteller han.
Da møtet var slutt, ble det invitert til forbønn. Det skulle ikke jeg være med på, - jeg skulle ut! Jeg satt på andre stolrad. Men det var så mange mennesker som kom fram til forbønn, at jeg kom meg ikke ut. Dette var litt for fremmed for meg! Så tok arrangørene bort stolene på de første radene, og plutselig stod jeg midt i den flokken som ønsket forbønn.
Så kom det en og bad for meg også. Han løftet handa mi, og da gikk jeg plutselig i bakken! Jeg er den dag i dag ikke helt bevisst på hva som skjedde. Men etter en stund fant jeg meg selv liggende på gulvet og hadde fått en underlig fred. Selv med mange rundt meg, opplevde jeg en ubeskrivelig fred. Selv om det var mange andre rundt meg som lå på samme måte, var det bare Gud og meg!
Besøk av Ånden
Senere forstod jeg at det måtte være Den hellige ånd som hadde vært på besøk. Jeg var nok ”på leit” uten at jeg selv var riktig klar over det, forteller Gilje. Så jeg opplevde at når vi søker Gud, så finner han oss. Men hvis vi holder oss på avstand, er jeg ikke sikker på om vi får del i Ånden. Den hellige ånd er klar, men kommer ikke inn til oss hvis vi selv ikke er klar til å ta imot den. For meg var det en merkelig opplevelse, der jeg lå.
Jeg var nok ikke bevisstløs, men jeg var nok ”litt fjern”. De fleste vil nok ikke oppleve Ånden på samme måte som jeg. Men jeg har ingen forklaring på hvorfor Gud valgte å handle slik med meg. Jeg skjønner at folk kan synes dette er skremmende. Jeg hadde selv samme oppfatning inntil jeg opplevde at det ikke var så skremmende som man skulle tro. Men når Gud får slippe til, er det ikke så farlig likevel, sier Gilje.
Slike opplevelser gjør oss ydmyke. Det er fint å bli møtt av Gud på denne måten. Det er godt å få et ”bevis” på at Gud fins. I en alder av 40 år gikk troen over fra å være noe dødt til å bli noe nært og praktisk. Familien min ble sjokkert. Både kone og barn opplevde at pappa ble slått ned og lå slik. men det var en engangsopplevelse, og selv om jeg ønsket å oppleve det på nytt på senere møter, så skjedde det ikke noe. Da ble jeg skuffet.
Men så under en barnedåp i Kristkirken over en måned senere, skjer det samme på nytt. Jeg ble slått ned og ble liggende en god stund og bare le. Barnedåpen måtte utsettes fordi jeg lå og lo og skrek, forteller Terje Gilje som enda en gang fikk et møte med Den hellige ånd.