Det var i 1960 om høsten. Ute var det mørkt og det blåste kraftig. Jeg var alene hjemme sammen med broren min, fordi mor skulle hente noen på stasjonen som lå 10 minutter unna.
Slik starter Bente Solstad fra Lier in fortelling om den gang hun fikk et "syn" som satte varige spor og som kom til å bety mye for henne senere i livet.
Jeg lå på divanen i stuen og kikket ut av viduet. Jeg var ordentlig redd, selv om min fem år eldre bror altså var hjemme.
Mens jeg lå på sofaen, kom en hånd fram. Den dekket hele inngangen til kjøkkenet. Det var en åpen hånd, og fra den hang en kjortel ned. Jeg så hele armen, og den var blå.
Da jeg fikk se dette, ble jeg trygg med en gang. Jeg tenkte at da var Jesus der og passet på meg. Bildet var der bare noen sekunder, men likevel visste jeg at jeg hadde hatt besøk.
Jeg fortalte ingenting om det jeg hadde sett, til noen. Jeg beholdt det for meg selv helt opp i vosken alder. Men oppover i barne- og tenårene, så var dette et bevis for meg på at Jesus lever. Når jeg nå - 40 år etterpå - lukker øynene og tenker på det, så "står" det like levende for meg, og det er en opplevelse jeg er takknemlig for, sier Bente Solstad.
Skrevet for nett av Helge Helgheim.