Publisert av Silje Margrete Ander
- Det er først i ettertid at jeg har innsett hvordan jeg hadde det. Ja, jeg var nok ulykkelig og gråt en del, men jeg tenkte ikke over hvordan jeg hadde det. Jeg utslettet meg selv og eksisterte bare.
Gudveig har funnet sønnens selvmordsbrev og hun har opplevd at kameratene hans i stoffmiljøet har tatt overdoser. Begravelsen hans har hun planlagt for lenge siden - for å beskytte seg selv, og for å være i forkant.
- Jeg vet at han har tenkt mye på det å ta sitt eget liv. Ikke før han kom i en form for behandling og jeg visste at han var på et trygt sted klarte jeg å nyte livet igjen. Over meg henger likevel en evigvarende sorg og en maktesløshet jeg aldri blir kvitt.
Gudveig prøver å glede seg over de små tingene – at det blir vår, sommer, og at de rundt henne har det godt. Hun er bevisst på å ha det bra selv, og vet at hun ikke kan være til hjelp om hun ikke også pleier seg selv og sitt eget liv.
- Min sønns store sorg er den smerten han påfører de rundt seg. Det har vi pratet mye om, sier Gudveig Ekeland, som fortsatt har håp om at sønnen en dag skal bli helt rusfri.