Tidlig på 1950-tallet ble de fleste kistene dekket med tjærepapp i bunnen.
Men etter noen få år sluttet man med dette, fordi tjærepappen gjorde røyken fra krematorieovnene svart.
Fra 1955 ble derfor mange avdøde i stedet svøpt inn i plast før gravferden, enten de skulle kremeres eller begraves i kiste. Denne praksisen varte helt fram til 1975.
– I ettertid er dette blitt et kjempeproblem. Plasten i kistegravene gjør at nedbrytningen av likene ikke har kommet skikkelig i gang, sier fungerende kirkegårdskonsulent Helge Klingberg i fornyings- og administrasjonsdepartementet til NRK.no.
Han anslår antallet gamle "plastgraver" i Norge til hele 300.000. Så lenge likene ikke har gått i oppløsning, kan disse gravene ikke brukes til nye kister.
– Dette får både etiske og praktiske konsekvenser, sier Klingberg.
- LES OGSÅ:
30.000 i Oslo
Gravferdsetaten i Oslo har bestemt seg for at alle byens 30.000 graver av denne typen skal kalkes. Det vil frigjøre store arealer til nye graver i framtida.
Men det forutsetter godkjennelse fra gravfesterne. Nå sender etaten ut de første brevene til de som fester slike graver.
For å løse problemet har kommunen gjort avtale med et firma som borer åtte hull ned i graven med en maskin som sprøyter inn kalk, vann og luft slik at nedbrytningen starter innenfor plastfolien.
Maskinen er utviklet i Norge. Produsenten har tatt europeisk patent på teknikken. Problemet med "plastgraver" er nemlig ikke bare et norsk fenomen.
– I det stille har vi foreløpig kalket graver der festetiden har gått ut. Nå starter arbeidet med de 18.000 "plastgravene" som er festet, forteller direktør Margaret Eckbo i gravferdsetaten i Oslo.
Tar flere år
Eckbo regner med at det vil ta flere år å fullføre kalkingen. For de gjenstående gravene er forutsetningen at gravfesterne gir tillatelse til kalkingen.
Blir svaret nei, vil gravene bli fredet på ubestemt tid. – Men vi regner med at alle sier ja, sier Eckbo til NRK.no.
I år vil festerne av et par tusen graver på Vestre Gravlund få brev fra myndighetene om kalkingen. Den videre framdriften er avhengig av kommunens budsjetter de neste årene.
- LES OGSÅ:
Ulesket kalk
– Kalking koster penger. Men det er snakk om småbeløp sammenlignet med å bygge en ny kirkegård, sier kirkegårdskonsulent Helge Klingberg.
Kistene har gått i oppløsning, men plasten med liket innenfor er mer eller mindre intakt. Egentlig skulle alt være blitt til jord nå.
Ved å tilføre ulesket kalk sammen med vann og luft, starter man en kjemisk prosess som innleder den naturlige nedbrytningen.
– Plastfolie var et helt nytt produkt på 1950-tallet. Da man begynte å bruke det på denne måten, var ingen klar over at plasten har svært lang nedbrytningstid, forteller Helge Klingberg.
– Men det er kritikkverdig at noen begravelsesbyråer fortsatte med denne praksisen til langt inn på 70-tallet. Da visste man bedre, legger han til.
De fleste gravene med plast fra 1950-, 60- og 70-tallet befinner seg i byer og tettsteder på østlandet. – Men det er stort sett bare Oslo som tar seg råd til å gjøre noe med saken, sier Klingberg.
Problemer med leirjord
Dårlig jordsmonn på gravlunder kan også forhindre nedbrytningen.
– Jeg mener vi også bør kalke gamle graver i områder med mye blåleire, når dette gir tilsvarende problemer, forteller Margaret Eckbo i gravferdsetaten i Oslo.
Hun håper etaten etterhvert får penger til kalking på slike steder. Men forslaget er omstridt.
Kalking av tette gravplasser i leirholdig jord er ikke forbudt. – Men tenkningen har hele tiden vært at nedbrytningen skal skje i takt med naturen. Det er et åpent spørsmål hvor etisk forsvarlig det er å hjelpe naturen med denne prosessen, sier Helge Klingberg.
- LES OGSÅ:
Plassmangel
– Oslo har ikke direkte mangel på gravplasser nå. Men det begynner å bli trangt, spesielt sør i byen. Markagrensen er jo hellig, så vi har en utfordring etter hvert som folketallet stiger, sier Eckbo.
I første omgang vurderer hun en utvidelse av Klemetsrud kirkegård.
- LES OGSÅ: