Hun har vunnet andrepremien i årets konkurranse. Hva bruker du naturen til, var spørsmålet Naturens verden og Miljøverndepartementet stilte lytterne i vår.
Her kan du lese Anne-Lise Røed sitt vinnerbidrag:
Vi likte oss ute i skog og mark, min mann og jeg. Vi gikk også mye på fjellet, sommer som vinter. ”Stakkars de som ikke orker å gå utenfor allfarvei”, sa min mann ofte. Han lærte meg også å stanse opp og snu meg iblant, for terrenget og naturen kan se annerledes ut mot den andre retningen.
Så en dag ble jeg alene, min ektefelle gjennom mange år og gode turvenn ble syk og døde. Sorgen og savnet var vondt. Det var om høsten, og den første tiden gikk jeg tur om kvelden. Jeg var urolig inni meg og tårene presset på, men ute i mørket satte jeg meg på en stubbe og lot dem renne. Etter hvert roet jeg meg og plutselig kunne jeg høre. Jeg hørte trærne suse, jeg så stjernene, andre ganger kunne jeg kjenne regnet piske i ansiktet. Jeg tok i bruk sansene igjen, og jeg kjente en indre ro.
Så en dag tok jeg mot til meg og drog mot hytta vår på fjellet. Der er minnene mange, så jeg var spent. Hjertet dunket og hodet verket da jeg kjørte opp fjellveien, kanskje var det ikke riktig å dra alene, tenkte jeg. Men da jeg vandret innover de kjente stiene i høstsola, kjente jeg igjen den gode indre roen. Store deler av fjellsiden var dekket av knall røde rypebær. ”Står dere her og viser dere fram bare for meg”, husker jeg at jeg sa høyt.
Matpakka spiste jeg ved det lille fjellvannet. Her hadde vi sittet mange ganger, men jeg kunne ikke huske det så vakkert. Jeg så speilbildet mitt i vannskorpa, iblant kom et lite vindpust og da uroet bildet i vannet seg. Slik er jo livet , tenkte jeg. Iblant flyter det rolig og behagelig, iblant blir det krusninger i sjelen og iblant er det storm.
Det ble vinter og snøen la seg i fjellet. En solklar dag tok jeg med skiene og drog på hytta igjen. Det var en ny utfordring, alene på vintertur og jeg var usikker. Men da utstyret var på plass og jeg kunne gli innover løypene, kom den gode indre roen igjen. De samme hvitkledde fjellene var like flotte som før, det var som om de sa: ”Velkommen tilbake, vi vil alltid være her for deg.” Jeg følte meg glad og jeg sa:” Takk Gud for skaperverket du har gitt oss.”
Siden har det blitt mange turer både i nærmiljøet og på fjellet, alene og med venner. Likevel vil jeg alltid huske hvordan naturen fikk meg til å bruke sansene mine igjen og gav meg nytt livsmot i en tung tid.