Rudolf Nilsen - biografi

SE OGSÅ:

Nilsen, Rudolf

Rudolf William Nilsen ble født på Vålerenga i Oslo av foreldre med bakgrunn i Oslos arbeiderklasse. Faren, Karl Oskar Nilsen, var jernarbeider og jobbet på Nyland verksted.

Da Rudolf var ni år gammel, skiltes foreldrene på grunn av farens alkoholmisbruk. Moren begynte med kjolesøm for å klare seg. Rudolf hadde senere bare sporadisk kontakt med faren og besøkte ham en gang mens han satt i fengsel for spritsmugling under forbudstiden.

Politisk aktiv

Rudolf tok middelskoleeksamen i 1917 med meget gode karakterer. Deretter begynte han på Hammersborg gymnas, der han ble formann i gymnassamfunnet "Mars" og tok artium i 1920. I gymnasietiden blir han også medlem av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund og publiserer sin første artikkel i tidsskriftet "De unges forbund".

Gjennom Ungdomsforbundet ble han valgt ut til å hjelpe til i det illegale arbeidet med å smugle revolusjonær litteratur til og fra Sovjetunionen, en jobb som bla. Viggo Hansteen hadde hatt før ham.

Smugling

I januar 1921 blir Rudolf Nilsen arrestert for litteratursmuglingen med henvisning til den beryktede paragrafen "Det skal indtil videre være forbudt at indføre fra fremmede land levende hester uten tillatelse av vedkommende regjeringsdepartement [...]. Det samme gjelder indførsel av andre gjenstande og varer".

I forhørsretten får forsvareren, daværende sekretær i DNA, Trygve Lie, frikjent Rudolf Nilsen. Senere samme år blir han ilagt bot på 100 kroner. Saken vekker stor oppsikt i utlandet og høyesterett blir nødt til å oppheve dommen.

Debut

23 år gammel gifter Rudolf Nilsen seg med Ella Quist Kristoffersen. Året etter debuterer han med diktsamlingen "På stengrunn". "Han er en ung mann som befinner seg i føling med sprogets veldige naturkrefter, og som en dag vil råde over dem", skriver Arnulf Øverland. Også redaktør Einar Skavlan i Dagbladet er svært positiv, men ellers får diktsamlingen blandet mottagelse.

Etter debuten følger en periode med reising, både til Sovjetunionen og Europa. Turene resulterer i et stort antall artikler og dikt. Samlingen "På gjensyn" gis ut høsten 1926.

Under en reise i Sør-Frankrike og Spania, blir Rudolf Nilsen syk. Diagnosen lyder subakutt lungesykdom, som i følge ham selv skyldes arelig belastning for tuberkulose.

Lungesykdom

Reisefølget har lite penger, og i Madrid forverrer sykdommen seg. Rudolf Nilsen vil hjem, og motsetter seg innleggelse på sykehus. De kommer seg til Paris etter å ha stampet klokker og omsider fått telegrafert etter penger.

Kvelden 23. mars 1929 dør Rudolf Nilsen. Noe av det siste han sier er "Det er fanden å måtte dø så ung". Han kremeres i Paris og asken sendes hjem. Det holdes en stor minnehøytidelighet i Folkets Hus. Samme høst utkommer diktsamlingen "Hverdagen".

Bibliografi

På stengrunn, 1925
På gjensyn, 1926
Hverdagen, posthumt 1929
Samlede dikt, posthumt 1935

Fra Rudolf Nilsens forfatterskap:

På gjensyn

Jeg elsker dig, min gate
med støv og sten og sand
en dal igjennem byen
det store ørkenland.
Her har jeg alt å lenges til,
og lenges det er alt jeg vil.

Et hjemlig sted på jorden
er ganske godt å ha,
så kan man si: På gjensyn,
når man drar derifra.
Og er det blott en gatesprekk:
man lenges dit når man er vekk.

Storby-natt

Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunden av den milevide by.
Så langt jeg øiner løper denne flate,
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høie buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
For lengst er dagen og dens mørke gått.

Nu er tiden da de gode sover.
En klokke slår den annen time inn.
Det runger langsomt fra et sted høit over
de mange buelampers hvite skinn.
Som i en veldig tunnel klinger lyden
av mine skritt imellem vegg og vegg.
En kvinne smyger hånden i min lomme
og henger ved mig som en sulten klegg.

En prikk av lys blir synlig langt derhenne
hvor gaten ender i en loddrett sprekk.
Det dirrer av en lyd jeg skulle kjenne...
Og prikken blev en bil. Men den er vekk.
Jeg hører motorsurret langsomt svinne
langt inne mellom disse tause hus.
Men fjernt som fra en kjempestor konkylje
slår byen ut sitt monotone sus.

Og varm av lykke går jeg her og kjenner
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er allting skapt av menneskehender -
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennom natten
som stumme trusler om en evighet,
her hvisker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforståelige hemmelighet.

Diktene er gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag.