Vadsø tar tilbake sin kvenske identitet

– Vi må holde oss i samla flokk, roper guide Einar Niemi til de rundt femti som er samla i Vadsø sentrum en lørdag formiddag i september.

Vi er på byvandring i Vadsø. Guide er professor emeritus Einar Niemi ved UiT Norges arktiske universitet som har skrevet Vadsø bys historie. Vandringen går fra sentrum, tidligere også kalt Nordmannsbyen, til Indrebyen. Eller Indre kvenby som det opprinnelig heter.
Mens Indre kvenby ligger vest for Vadsø sentrum, er området øst for byen kalt for Ytrebyen, eller Ytre kvenby.

Mens vi går i gatene, forteller Niemi om hus etter hus som er bygd av kvener. Også mange hus som det bodde nordmenn i. Kvenene var kjent som flinke håndverkere og bygningsmenn.

– Når vi rusler i gata her ser vi også en variasjon, at enkelte av de kvenske husene har gavl mot sjøen, forteller Niemi til den lydhøre forsamlingen.

En magnet for tilflyttere

De to kvenbyene blei oppført og i stor grad bebodd av kvener. For Vadsø blei sentral i den kvenske eller finske tilflyttinga i Finnmark på 1850-60-tallet, et finskspråklig folk som kom fra både svensk og finsk side på Nordkalotten. På slutten av 1800-tallet var flertallet i byen av kvensk eller finsk opprinnelse. Ingen av de to kvenbyene blei ødelagt under krigen og derfor står byen i en særstilling i Finnmark når det gjelder bevart eldre førkrigsbebyggelse. I kommunen blei om lag 700 førkrigsbygninger registrert så seint som på slutten av 1970-tallet.

– Vadsø har en spesiell historie når det gjelder den kvenske eller den finske innvandringen til byen, sier Niemi.

Allerede på 1500-tallet viser manntall at det var kvener i Vadsø, ikke så mange, men noen. Det viser en kontakt på Nordkalotten i flere hundre år mellom de finskspråklige områdene og ishavskysten.

Men først på 1830-40-tallet blir det en stor innvandring og i siste halvdel av 1800-tallet er innvandringen så stor at byen blei kalt for landets kvenhovedstad.

Årsaken til den store tilflyttingen er blant anna at det oppdages nye ressurser, blant anna landbruksressurser og ikke minst blei det et svært godt fiske i Øst-Finnmark. I kjølvannet vokste byene sterkt, og med mange arbeidsplasser som resultat.

– Vadsø blei en veldig sterk magnet, hit kommer veldig mange og herfra sprer det seg til det nærmeste området. Vi får kvenlandsbyer i Nord-Varanger, innover mot Vestre Jakobselv og videre langs kysten, sier Niemi.

Byen blei også en mellomstasjon for mange finner som dro til Amerika, før dette ble vanlig fra Finland.

• Les også: – For meg er det en god opplevelse, rett og slett

Stilt om kvenene etter krigen

Etter krigen blei det av stilt rundt den kvenske eller norsk-finske historien i Vadsø, som mange andre steder. Fornorskningspolitikken hadde gjort sitt.

Niemi sier Vadsøs myndigheter i utgangspunktet var positive til den kvenske historien. Men man hadde også et ambivalent forhold til sin historie og det hadde sammenheng med begrepet Den finske fare der mange frykta at kvenene var femtekolonister for Russland.

• Les også: Overvåkning av kvenene er blitt teater

– Jeg tror denne ambivalensen varte helt til 1970-80-tallet. Og så tror jeg muligens at avdukingen av innvandrermonumentet, også kalt kvenmonumentet i 1977, skapte en slags forbrødring over den kalde krigen.

Niemi viser til at den finske presidenten Uhro Kekkonen, svenskekongen og kong Olav var til stedet.

Men også statushevingen kvenene fikk i 1999 da Norge anerkjente Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, var viktig. Da blei kvenene anerkjent som en minoritet i Norge i stedet for innvandrere.

Holdningsendring de siste tiåra

På 2000-tallet starta kampen for et kvenmuseum i Vadsø. Denne kampen fikk et gjennombrudd for få år siden da kommunen fikk kjøpt NRKs lokaler.

For to år siden fikk museet sin første bevilgning over statsbudsjettet og nå er bygginga i gang.

Niemi mener det var tidspunktet da det hele for alvor vendte.

– Det har gjort at man ser at det kvenske har en slags egenverdi og at det har en verdi for byen. Det gir identitetsfordypning for byen og det gir også bilder utad som er verdt å ta vare på, sier han.

At ting er i ferd med å endres merka man blant anna på Kvenske dager som nylig gikk av stabelen. Ordfører Wenche Pedersen brukte anledningen til å ta tilbake språket hennes egen familie har brukt tidligere da hun åpna dagene. Hun er en av de mange som ikke fikk anledning til å lære språket som besteforeldrene snakka.

Vil ha satsing på kvensk

Pedersen vil at byen skal satse mer på sin flerkulturelle historie og viser til at kvenmuséet er i ferd med å komme på plass og at byen har fått et kvensk språksenter. Hun er glad for initiativ fra næringslivet, som det at det er etablert et eget ølbryggeri som kaller ølet sitt for qvænbrygg.

Hun mener det er viktig at de snakker om den kvenske og finske historien til byen.

– Det handler om at vi snakker om disse tingene, med ungene våre, i barnehager og i skolen. Og jeg syns det er spennende med alt det Kvensk språksenter gjør med å være ute og treffe barnehagene og treffe de gamle.

Kvenfestivalen som i år på grunn av koronapandemien blei kvenske dager i september i stedet for en full festival i juni, er også et godt tiltak, sier hun.

– Jeg tror det er en happening som skal være med å styrke bildet og omdømme og den kulturbygginga vi snakker om, sier hun.

Skjedd mye bra de siste årene

Byvandringen går mot slutten, vi er ved enden av Indre kvenby, ved Bietilægården.

En av deltagerne på vandringen er John Korbi – for første gang på vandring i Indrebyen. Han har kvenske aner og bor i Ytrebyen.

Han har lært mye om Indrebyen, for som han sier:

– Vi bevegde oss ikke på denne delen av byen, ler han.

Han syns det har skjedd mye bra i byen de siste årene.

– Før – og vi trenger ikke å gå langt tilbake i tid – så var det ingenting. Men nå er det blitt bra, gjennom disse vandringene og gjennom historielaget spesielt.

– Kan det gjøres mer?

– Selvfølgelig, det kan alltids gjøres mer. Men sånn som at man markerer kvendagene nå med alle disse arrangementene, så blir det veldig bra.