Hopp til innhold

Stor interesse for kvensk i Trondheim

Det bor etterkommere av kvener over hele landet. Nå vil også kvenforeningen i Midt-Norge bidra til at kvenene i Trondheim-området kan ta språket og identiteten tilbake.

Kvenforening i Midt-Norge

Kvener i Midt-Norge ønsker å lære seg kvensk og føre språktradisjonen videre. Bak fra venstre: Runar Christoffersen Walsø, Alma Olsen, Torill Fayme Saari og Anne Britt Forodden. Foran fra venstre: Vilde Christoffersen Walsø, Rønnaug Høybakken (kursleder), Helen Wiik Thomassen, Elinor Mogseth og Karine Johansen.

Foto: Ole Høybakken

– Vi har lyst til å ta språket tilbake og bruke det! Flere hadde lyst til å lære «nybegynnerkvensk», så vi satte av en helg for å konsentrere oss akkurat om dette, sier Vilde Christoffersen Walsø (34) som er leder for «Norske kvener Midt-Norge».

Elleve personer hadde meldt seg på kurset for å lære dette truede språket. Det finnes en del folk i Trondheim og omegn som stammer fra kvenmiljøene i Nordland, Troms og Finnmark.

Vilde Christoffersen Walsø er etterkommer av kvensk slekt som var bosatt i Vadsø (Vesisaari), men det visste hun ikke før hun ble nesten tretti år. Et foredrag i Statsarkivet i Tromsø, satte henne på sine kvenske spor.

– Jeg kjente ikke til vår kvenske bakgrunn da jeg vokste opp. Etter hvert lærte jeg mer om det kvenske språket og den kvenske kulturen. Og nå føler jeg meg mer og mer som kven, sier hun.

.

Leder for kvenforeningen Midt-Norge

Vilde Christoffersen Walsø er en ung og engasjert leder for Norske kvener Midt-Norge. Foreningen ble etablert i mai 2018 og er allerede godt i gang med både språkkurs og språkkafé for sine 50 medlemmer. Et knippe mennesker jobber iherdig for å ivareta kvensk språk og kultur i Trøndelag.

Foto: Alma Olsen

Kvensk språkkafé i Trondheim

Vilde Christoffersen Walsø begynte helt på scratch. Hun kunne ikke ett ord kvensk, men lærte likevel en god del på helgekurset. Hun skryter uhemmet av kurslederen Rønnaug Høybakken som også hadde laget oppgaver og læremateriell til kurset.

Foreløpig er det ikke planlagt flere helgekurs, men kurset skal følges opp med jevnlige språkkaféer for dem som har lyst til å øve mer på språket.

– Vi setter i gang med den første månedlige språkkaféen allerede 29. oktober klokken 19.00 på kaféen «Ni muser» i Trondheim. Det er fint å ha litt grunnlag, for å så ta viderekomne kurs og bruke det på språkkaféer, sier Christoffersen Walsø.

Innen kort tid har både Trondheim kommune og Trøndelag fylkeskommune gitt støtte til Kvenforeningen Midt-Norge.

– Det er enklere å arrangere kurs og markeringer når man har litt penger. Men det er også en anerkjennelse på at vi kvener er en del av den norske kulturen og historien. Det er veldig fint å merke at også det offentlige har lyst til å støtte oss.

Lærer familien sin kvensk

Helen Wiik Thomassen (30) hadde også sitt første møte med det kvenske språket på kurset. Både på mor– og farssiden har familien kvenske og samisk aner, viser slektsforskningen.

– Jeg ønsker å vite mer om kulturen og bakgrunnen min. Hva er en kven?

Språket er en viktig del av kulturen og forståelse. Min mor er fra Kvænangen (Naavuono) og far fra Storslett (Hansinkenttä). De har holdt på med slektsgransking i flere år, så det er blitt mer interessant for meg også. Det kvenske i min familie kommer fra Nord-Sverige og Tornedalen, forteller Wiik Thomassen.

Underviser i kvensk

Kursleder Rønnaug Høybakken leder Helen Wiik Thomassen inn i den kvenske språkverdenen. - Kvensk er et vanskelig språk, men ikke umulig å lære, sier Helen, og setter seg her inn i kasussystemet til språket.

Foto: Vilde Christoffersen Walsø

Familien synes det er spennende at hun lærer seg kvensk. Ved hjelp av kursmaterialet hun fikk, kan hun lære dem litt kvensk hjemme. Målet hennes er at hele familien i lag, lærer å bruke enkle fraser og ord i hverdagen. Ingen kan noe kvensk fra før av. Faren hennes har riktig nok opplevd at foreldrene hans snakket finsk eller kvensk seg imellom, men ikke til barna.

– En god del gikk tapt da språket ikke ble overført videre?

– Ja. Det var veldig dumt. Man har mistet så utrolig mye tilhørighet. Og kultur.

– Føler du ansvar for å føre språket videre?

– Jeg gjør jo egentlig det. Ikke det at jeg lære språket og kunne det flytende - for det er ikke sikkert at jeg klarer det - men at jeg kan noe, er viktig. At jeg kan formidle forståelse for kommende barn. Jeg vil ikke at språket går helt tapt, dette er siste mulighet å lære det siden de eldre snart er borte. Jo flere generasjoner det går uten at de snakker kvensk og om det, jo vanskeligere blir det å ta det opp igjen, tror Wiik Thomassen.

Ivrige til å lære kvensk

Konsentrasjonen var helt på topp. Runar Christoffersen Walsø og Alma Olsen løser kvenskspråklige oppgaver.

Foto: Vilde Christoffersen Walsø

Tok navnet tilbake

Torill Fayme Saari (66) kommer opprinnelig fra Sør-Varanger (Etelä-Varenki). Hun hadde en bestefar som snakket finsk. Kvensk var et ukjent begrep i hennes barndom. Alle som snakket finsk ble kalt for finlendere. Egentlig vokste hun opp i en samebygd men det ble aldri nevnt. Fortielsen om folks bakgrunn var ganske sterk.

Saari ønsker å ta tilbake identiteten sin. Faren sitt finske etternavn ble omgjort til norsk «Holm», men hun tok «Saari»–navnet tilbake senere. Kvenskkurset var en viktig brikke på vei tilbake til hennes finsk/kvenske identitet, som hun visste hun hadde.

Torill Fayme Saari

Torill Fayme Saari gjør innsats for å berge det kvenske i familien. Sammen med datteren har hun deltatt på språkkurs. Hun skal lære mer kvensk i viderekomne kurs og bruke kvensk i språkkaféen i Trondheim.

Foto: Vilde Christoffersen Walsø

Min farmor hadde også finsk bakgrunn, hun het Kaikkonen. Men hun vil ikke erkjenne sin bakgrunn. Hun snakket aldri finsk selv, og ville ikke at det skulle snakkes finsk i familien. Bestefar derimot var mer åpen og gjorde det, men det ble aldri omtalt hvorfor det var sånn forskjell, sier Saari.

Saari hørte mye finsk/kvensk i sin barndom likevel. Bestefar og hans slekt kom fra Neiden (Näätämö) der søsteren hans drev Neiden fjellstue. Torill var veldig mye med bestefaren der, og det ble snakket finsk/kvensk hele tiden. Å høre dette språket, ga henne en sterk følelse av trygghet og tilhørighet.

Denne spesielle fortroligheten ønsker hun nå å overføre til sin egen datter ved å lære å bruke språket. Barnebarna har også fått vite om deres kvenske bakgrunn.

– Datteren min var med på kurset. Jeg håper kvensk kan blir naturlig del mellom meg og henne, slik som det var med bestefar og meg. Senest i går snakket jeg med mitt eldste barnebarn om vår bakgrunn og hun ble rimelig nysgjerrig.

Saari ønsker at Sannhetskommisjonen blir mer tydelig i hvordan finskættede/kvener skal bruke den. Hvilke historier er viktige, hva kan de føre til.

Hun maner også frem stolthet over egne røtter. Tøffe assimilasjonsprosesser førte til at befolkningen i nord skulle være norsk. Folk skjemtes over å være kvener før.

– Finn frem stoltheten i det å ha kvensk bakgrunn! Ta tilbake navnene og tilhørigheten. Det er kjempeviktig.

Selv skal hun prøve å bli mer aktiv i kvensk foreningsarbeid, fortsette med viderekomne språkkurs og delta på språkkafé. Hun vil at det kvenske skal leve videre i hennes familie i hvert fall.