– For meg er det en god opplevelse, rett og slett

Solveig Methi er svært bevisst på sin kvenske fortid og det å sy sin egen kvendrakt er med på å forsterke dette. – Å få kvendrakt var som å komme hjem, sier hun.

Solveig Methi i Vadsø

Solveig Methi har som mål å få ferdig kvendrakten til 17. mai-feiringa i Vadsø. For henne kom en del av identiteten på plass gjennom kvendrakten.

Foto: Laila Lanes / NRK

Allerede på gymnas skrev hun særoppgave om kvenene i Vadsø så for for henne som person var det godt å få noe konkret som har med identiteten hennes å gjøre.

– For meg er det en god opplevelse, rett og slett, sier hun mens hun pakker ut kvendrakten av plastsekken den er oppbevart i.

Hun viser fram den hvite skjorta.

– Den er ikke ferdig, sier hun og innrømmer at det er mye arbeid med den. Og med kvendrakten, for det meste sys for hand.

– Men når man får den ferdig blir den seende ut som et ganske fint smykke, sier hun.

Sying av kvendrakten

Else Olsen og Anita Ittelin Hellesø prøver kvendrakten under instruktørkurset på Kvensk institutt.

Foto: privat

Fikk ikke skrive om forfedrene

Hun har gått på instruktørkurs på Kvensk institutt for å lære seg å sy kvinnedrakten, en kunst ikke så mange kan. Husflidsskolen hun tok for mange år siden har vært nyttig. Hun liker å sy og allerede for flere år siden bestemte hun seg for at hun ville ha kvendrakten.

Den er ikke så vanlig i Vadsø foreløpig, sier hun.

– Jeg har ikke sett den her i Vadsø før, ikke før vi hadde åpning av språksentret.

For også i Vadsø, «kvenhovedstaden» som den blei kalt i siste halvdel av 1800-tallet da over halvparten av innbyggerne var av kvensk eller finsk avstemning, skulle det i en periode ikke snakkes om denne fortida.

Broderier på kvendraktens skjorte

Det er mye arbeid med kvendrakten ettersom veldig mye av syinga skjer for hand, her er broderier på skjorta.

Foto: privat

Mens Solveig dekker opp til kaffen forteller hun om særoppgaven hun skrev på gymnaset, for 45 år siden. Den gang hun hadde Einar Niemi som lærer. Oppgaven handla om hennes forfar Per Larsen Methi som kom fra Tornedalen til Vadsø. Men det var ikke alt som skulle skrives, husker hun.

– Flere av mine onkler og tanter levde da jeg skrev den, og det var alltid en diskusjon om hva jeg skulle få lov å skrive i den.

Hun fikk ikke lov å skrive alle navn hun ønsket, og hva de hadde gjort. Til slutt skar mora igjennom og sa: – Slutt, Solveig skriver oppgaven slik hun vil.

– Hva tenkte du da?

– Jeg syns det var rart, jeg forsto ikke hva som var skummelt og farlig.

Einar Niemi som inspirasjonskilde

Særoppgaven forteller henne i dag at hun lenge har vært nysgjerrig på sin egen fortid.

– Det begynte med å finne ut av pappas slektside. Og så har jeg hatt en inspirasjonskilde i at Einar Niemi var min lærer, det er klart at han er en medårsak til at jeg skrev den.

Hun har aldri hatt et negativt forhold til sin kvenske bakgrunn.

– Jeg syns det er fint at man begynner å identifisere seg med det kvensk. Og så kan man kalle det kvensk eller finsk, det er ikke viktig. Det som er viktig er hva man opplever sjøl.

Men hun sier det kan dukke opp interessante diskusjoner i Vadsø rundt begrepsbruken. Når man snakker om å være kvensk og det kvenske språket.

– Det kan bli litt for følelseslada familiært og med venner og naboer. Men jeg har aldri hatt et negativt forhold til det. Det har vært Indre og Ytre Kvenby, og min farsfamilie kommer fra Indre Kvenby, så det er greit.

Viktig å ha tilhørighet

Solveig kan huske at bestefaren, som levde til hun var ni år, sang på finsk. Hun er glad for at unge i dag leite opp fortida si og prøver finne ut av sin tilhørighet, noe hun registrerer ofte skjer når de unge sjøl får barn.

Solveig Methi syer kvendrakt

Solveig Methi i ivrig kvendraktsying.

Foto: privat

Hun tror også at mange som flytter til byene blir opptatt av å finne sin tilhørighet. Og folk flytter rundt i verden og da blir behovet for et ankerfeste sterkere.

– Hvor kommer jeg fra, hvor kommer mitt navn fra, hvor kommer foreldrenes navn fra, det er det som er interessant.

Hun opplevde det med sin gudsønn Dan Robert Jerijervi som blei nysgjerrig på familiens historie etter å ha snakka med henne om den. Etter møtet Dag Robert fikk med sin gudmor sa han at han følte seg kvensk nok.

Det er hun svært fornøyd med. Og kvendrakten håper hun å få ferdig til 17. mai i år.