Kvenen Lindstrøm var kraftsenter for norsk polarhistorie

«Han har ydet de norske polarexpeditioner større & verdifullere tjenester enn noen annen mann», skrev Roald Amundsen i dagboken sin om Lindstrøm under oppholdet på Framheim, ved siste utpost før erobringen av Sydpolen den 5. april i 1911.

Polarkokken Adolf Henrik Lindstrøm med resten av mannskap

Festdag ombord på den andre "Fram"-ferden til Otto Sverdrup som seilte til nordvest-Grønland i 1898-1902 med fem vitenskapsmenn og ti mannskaper. Fra venstre sittende Peder Leonard Henriksen, Jacob Nødtvedt, Sverdrup, Victor Baumann, Edvard Bay og kokken Adolf H. Lindstrøm i hvit skjorte. Videre antagelig Gunerius Isachsen, Oluf Raanes og Rudolf Stolz, Karl Olsen, Herman Georg Simmons, Ivar Fossheim og antagelig Sverre Hassel.

Foto: Peder Hendriksen / Norsk Polarinstitutt

– Han var en sann venn og helten over alle helter, sier Knut-Arne Iversen.

Sammen med Terje Amundsen, Tom Eirik Ness og Øyvind Sundquist kaller de seg «Lindstrøms venner». De ønsker å hedre den glemte nordnorske polarhelten i hjembyen Hammerfest og resten av verden, og holde hans minne levende til kommende generasjoner.

Polarkokken Adolf H. Lindstrøm (1866-1939) var kven og hammerfesting. Han deltok på alle store polarekspedisjonene med Nansen, Amundsen og Sverdrup. Med sin gode og næringsrike mat, hjertevarme og humor, spilte han en avgjørende rolle for polarheltenes suksess, skriver Jan Ove Ekeberg i sin biografi om Lindstrøm, «Et liv i isen».

Adolf Henrik Lindstøm ble født på selveste grunnlovsdagen 17. mai 1866 i Hammerfest. Foreldrene var finske innvandrere som kom fra Kemi i innerste Bottenviken. Faren var tømmermann og familien fattig. Fra barnsbeins av lærte førstefødte Adolf å arbeide, og ble fingernem som sin far.

Det ble ikke mye skolegang for gutten, men han kunne sin katekismus og salmeversene. Han likte å lese, men ikke å skrive. Adolf hadde en god barndom og følte sterk tilhørighet med samfunnet rundt seg der folk ble vurdert etter sine ferdigheter, og ikke etter etnisitet, skriver Jan Ove Ekeberg.

«Det er ingen synlige spor av diskriminering av kvenene på Nordkalotten i denne perioden, verken fra myndighetenes eller den norske befolkningens side. Finnene når ofte helt til topps på den sosiale rangstigen. Flere ishavsskippere er av finsk avstamming. Folk blir vurdert etter ferdigheter og i mindre grad etter opprinnelse og slekt i disse hardføre traktene».

Boka til Jan Ove Ekeberg

Jan Ove Ekeberg har skrevet boken "Et liv i isen" om polarkokken Adolf Henrik Lindstrøm. Ekeberg brukte to år på å finne informasjon om Lindstrøm i andres dagbøker og notater, kokken selv skrev ikke ned noe om sitt liv. Boken kan bestilles fra Kolofon-forlaget. Omslagsdesign av Trygve Skogrand/ Passion & Prose.

Foto: Anne Mari Rahkonen Berg / NRK

Hele historien til Adolf Henrik Lindstrøm kan du lese i boken « Et liv i isen» av Jan Ove Ekeberg.

Ung eventyrer

Adolf Henrik hadde lenge higet etter livet på havet. Langs kaiene i Hammerfest fikk han tidlig kjennskap til fangstfolkene og ishavsskytterne. Allerede som 15-åring fikk han hyre som førstereisgutt med plass i byssa.

Lite visste han da at han senere skulle få ansvar for matstellet og provianter på de alle store, klassiske norske polarekspedisjonene med Nansen, Amundsen og Sverdrup - og bli nordmannen med lengst fartstid i Arktis og Antarktis. Det ble hele 12 år på Fram, og opp mot 10 år i polare strøk.

Lærekurven var bratt, men Adolf Henrik utviklet seg til en glimrende kokk som kunne både jakte og partere det meste. Moskus (polarokse), isbjørn, hvalross, sel, rein og til og med sørjoer ble forvandlet til delikatesser av Lindstrøm, skriver Ekeberg i sin bok.

Det ble aldri fritt for mat når Lindstrøm var kokk om bord. Dyktig jeger som han også var, sørget han ofte for solid matauke hvor enn de befant seg. Selkjøtt gikk det mest av. Det var viktig næring også for trekkhundene som de i periodevis hadde over 100 stykker om bord.

Festmiddag i Framheims stue.

Festmiddag i Framheims stue ved Hvalbukta i Antarktis 1911. Rundt bordet sitter Olav Bjaaland, Sverre Hassel, Oscar Wisting, Helmer Hanssen, Roald Amundsen, Hjalmar Johansen, Jørgen Stubberud og Kristian Prestrud. Lindstrøm var kokken om bord.

Foto: Ukjent / Eier: Nasjonalbiblioteket

Hotcakes og Lindstrøms biff

Det var ikke bare enkelt å koke mat når sjøgangen var på sitt verste. Skipet rullet sidelengs og så i lengderetning. Vinden ulte og stormen pisket. Slingrekanter og –bøyler på komfyren var helt nødvendige for å holde kokekarene sånn noenlunde på plass på ferden i det brølende storhavet. Nesten alle av mannskapet led av sjøsyke i perioder, men ikke Lindstrøm der han nynnet i riket sitt i byssa, kan man lese i boka.

Frokosten bestod av «Hotcakes», tjukke pannekaker som ble satt på heving kvelden før. De ble servert med en god dæsj med golden sirup eller syltetøy. Ferske brød med mye smør og rikelig med kaffe hørte til, og selbiff ble servert til nesten alle måltider.

Adolf Henrik Lindstrøm med hot cakes

Hot cakes, tykke pannekaker eller populært kalt "hotkjekker" var polarkokken Adolf H. Lindstrøms merkevare. Han forstod tidlig at matglede var viktig på kampen mot sprengkulde, mørketid og år i isolasjon. Fersk kjøtt, grønnsaker og frosne medbrakte molter holdt skjørbuken, C-vitaminmangelen, unna.

Foto: Ukjent / Eier: Nasjonalbiblioteket

Rikelige og sunne måltider ble en avgjørende trivselsfaktor om bord ved enhver polarekspedisjon, der man også i årevis kunne bli sittende fast i isen. Ferden var aldeles ikke ufarlig og tunge tanker kunne komme snikende. Da doktoren om bord tok livet sitt, når noen lå for døden, tærne måtte amputeres eller isolasjonen begynte å tære på psyken, da var Lindstrøm ekstra god å ha.

«Det er lys og varme i byssa til Lindstrøm. Ikke bare fra komfyren og parafinlampene, men også fra en rommelig sjel. Hos Lindstrøm tiner frosten, og den mørke natta lysner. Der sitter latteren løst», skriver Ekeberg.

Lindstrøms lekkerbiskener løftet stemningen dag ut og dag inn, og han var en kløpper til å skape fest om bord. Bursdager, høytider og merkedager ble markert etter alle kunstens regler, og «full galla» var den maksimale matfesten om bord. Da måtte man helst vaske seg og skifte til rene klær.

Lindstrøm ble en internasjonalt kjent kokk, og hans biff ble servert på alle Grand-hoteller i Nord-Europa rundt første verdenskrig. Riktignok var polarkokkens egen versjon oftest laget av isbjørn, bjørn eller moskus.

Men polarkokken var også en skikkelig Petter Smart som kunne reparere hva som helst. Roald Amundsen kalte han for «mekanisk geni». Lindstrøm ble også brukt som maskinist, fyrbøter, vitenskapelig samler og preparant.

Amundsen gjorde også sitt ytterste for å utnytte Lindstrøms medmenneskelig innsikt til ekspedisjonens fordel.

« Han ser hvor stor betydning Lindstrøm har for harmonien på Framheim. Dette er ekspedisjonsklovnens andre ansikt. Han lytter og tier. Kokken er ekspedisjonens sjelesørger og psykiater. Disse egenskapene benytter sjefen seg personlig av. Han er selv til terapi hver morgen. Deler bekymringer med han, lufter tanker og ideer før de endelige beslutningene fattes», skriver Ekeberg.

Lindstrøms Venner

Adolf H. Lindstrøm med sine venner

"Lindstrøms venner" jobber utrettelig for å hedre hans minne i Hammerfest og i hele verden. Statuen i bronse av Adolf Henrik ble avduket i 2017 etter en suksessrik innsamlingsaksjon. Fra venstre Knut-Arne Iversen, Terje Amundsen, Tom Eirik Ness og Øyvind Sundquist.

Foto: Gerd Hagen

Det var mange som var glad i Lindstrøm mens han levde, men også den dag i dag finnes det ildsjeler som ønsker å minne hans innsats for norske polarekspedisjoner. I hans hjemby Hammerfest har «Lindstrøms Venner» samlet inn millionbeløp og fått satt opp en statue av byens egen polarhelt. Den er laget av kunstneren Håkon Anton Fagerås som har hatt mange store oppdrag fra norsk polarhistorie.

Knut–Arne Iversen har vært særdeles ivrig i å hedre polarkokken Lindstrøm. Kanskje fordi onkelen til bestefaren hans var polarfareren Helmer Hanssen, men boka til Ekeberg ga også mye inspirasjon. Lindstrøm var en lojal og real venn, sier Knut–Arne Iversen.

– Det som gjør at Lindstrøm er en helt i mine øyner er de menneskelige verdiene han stod for. Han var en god venn, en å stole på, en som hadde humør og en som klarer å skape trivsel, selv på svarteste vinter. Det at han var mesterkokk, polarmann, og hadde menneskelig varme var en unik kombinasjon, og avgjørende at norske polarekspedisjoner lyktes. Jeg er selvsagt stolt over at han var kven, og at han var Hammerfesting. Jeg er stolt av at han fikk den annerkjennelsen han fortjente med statue i sin hjemby.

Minnepins til ære for Lindstrøm

Lindstrøms venner fikk laget en pins som ble solgt for å samle penger til statue av han. De klarte å samle over en million kroner til dette formålet. Pinsen selges fremdeles på Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.

Foto: Knut-Arne Iversen

Takket være Iversen og andre ildsjeler, kan hurtigruteturistene om vinteren oppleve et par timers arktisk ekspedisjon på fjellet Salen i Hammerfest. Der kan de høre om Roald Amundsens sydpolsferd, og spise hotcakes og biff á la polarkokken Lindstrøm. I tillegg arrangeres Lindstrøms årlig turfestival i oktober der tema er historier og opplevelser fra polare strøk.