Kven-kafeen i Oslo er som å komme hjem

Det er god stemning og veldig varmt i Oslo når NRK Kvääni besøker Oslo-kvenene. Den andre torsdagen hver måned pleier de å møtes på «Wurst Øl- og pølsebar» for å prate sammen.

– Det blir lettere å snakke kvensk etter et par pils, spøker en av deltakerne, til latter fra resten.

Disse møtene er et lavterskeltilbud til alle som kan kvensk eller ønsker å lære det. I dag møtte ni stykker opp med perlehumør. Og alle hadde mye på hjertet, det var tross alt en hel måned siden de hadde møtt hverandre sist.

Som å komme hjem

Anne Wilhelmsen har bodd lenge i Oslo. Hun hadde savnet det kvenske språket mer enn hun var klar over. For hun er hel kven både fra mor – og farssiden.

– Da jeg ble med i kvenforeninga (Kven Østlandet) var det som å komme hjem. Du får plutselig et nettverk og disse kafemøtene er fantastiske, her får man i hvert fall forsøkt å snakke kvensk. Jeg tenker på Reidar som ikke kan så mye kvensk og som jeg er venner med på Facebook. Han har veldig dragning mot det kvenske språket og synes det er stas med eget språk. Jeg er også veldig stolt av å være kvensk. Jeg merker at folk som ikke har noen forhold til kvener eller kvensk, blir veldig nysgjerrig når de for høre litt om oss. Det gjør godt.

– Har dere noen ytre identitetsmarkører som forteller at her kommer en kven?

– Det er veldig bra at vi begynner å få symboler som kvendrakt og det kvenske flagget. Men ellers er vi veldig usynlige, vi går i et med massen, sier Wilhelmsen.

Alle er velkomne

– Hvem som helst som vil snakke litt kvensk, kan komme hit. De som snakker flytende kvensk lærer gjerne de andre. Her er det ingen krav om å snakke rett eller riktig, det er bare å snakke, sier Reidar Harjo entusiastisk.

– For dere som bor her i Oslo, er det vanskelig å ivareta kulturarven så langt fra kvenenes opprinnelige bosettingssteder?

– Jeg tror at vi har klart å finne hverandre over litt tid ved hjelp av internett. Vi hadde vel ikke sittet her hvis vi ikke hadde klart å bygge nettverk via Facebook. For meg som ikke kan så mye kvensk, er det både litt spennende og litt sårt fordi jeg får ikke med meg alt som blir sagt, og det gjør litt vondt også.

Men det gjør litt godt-vondt. Jeg kjenner at det er mitt språk, så jeg burde kare litt av det til meg selv også, sier Harjo (51) som lærte litt kvensk av bestemoren sin i Kallijoki (Skallelva) i sin barndom.

Språket bærer hele kulturen

Geir Johan Nilsen forstår en god del kvensk og kan også prate litt. For han er språket selve bæreren av kulturen.

– Hvis språket dør, mister vi noe helt grunnleggende. Det er ikke bare å gå i sauna eller hva som helst: Språket er så viktig at vi må jobbe for at det skal bli brukt mest mulig, både privat og offentlig. Og derfor er jeg her!

Geir Johan Nilsen har barn som snakker norsk og spansk, men de skulle gjerne snakket kvensk også. Men i Oslo er ikke kvensk et tilbud i skolen.

– Her er det ikke noen miljø hvor barna mine kunne lære seg kvensk. På skolen er det ikke et valg for dem heller siden de bor i Oslo, og dermed har de ikke noen rett til å ha kvensk på skolen.

– Norske Kveners Forbund krever at finsk og/eller kvensk som 2. språk skal bli et fag som ved behov kan tilbys i hele landet, ikke bare i Troms og Finnmark. Hva synes du om det?

– Jeg synes det er ganske utrolig at det er bare skolebarn i Troms og Finnmark som har rett til å lære sitt minoritetsspråk i Norge. Alle de kvenene som bor utenfor Nord-Norge har altså ingen rettigheter overhodet til språket, det er tankevekkende.