Kari Greiner vokste opp i Bevkop i Lakselv. Hun er en av de som har fortalt sin historie til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Torsdag legger kommisjonen fram sin rapport etter fem års arbeid. Her skal de blant anna komme med forslag til tiltak for forsoning.
Rapporten er blant basert på rundt 760 fortellinger fra samer, kvener/norskfinner og skogfinner som har fortalt sin historie om hvordan de har opplevd fornorskningspolitikken og assimileringen i det norske samfunnet på kroppen.
Det har de blant annet gjort ved å invitere berørte grupper til åpne møter og ved å samle inn personlige historier.
Kommisjonen ble opprettet av Stortinget i juni 2018, og er ledet av tidligere statsråd Dagfinn Høybråten.
Den 1. juni skal kommisjonen levere sin rapport til Stortinget. Rapporten skal blant annet ta opp virkningene av fornorskingspolitikken i dag.
I tillegg vil kommisjonen foreslå tiltak som skal bidra til videre forsoning mellom minoritetene og staten.
Lite voksenkontakt og tøffe forhold
I sin skriftlige rapport forteller Kari Greiner blant anna om livet på internatskole. Her bodde hun fra hun gikk i 1. klasse. Det var seksdagers skole i seks uker før de fikk komme en tur hjem.
Kari Greiner som førsteklassing.
Foto: privatDet var en tøff skolehverdag med manglende voksenkontakt, lite tilstedeværende lærere og mobbing fra andre unger, og det skjedde mye som ikke burde skjedd, skriver hun.
For Kari er det sånn at jo mer hun tenker på det nå når rapporten nærmer seg, jo flere minner dukker opp. Og tanker.
– Tenk hvor skremmende og traumatiserende det var å bli satt bort som 7-åring, og inn i et hierarki med bare fremmede, hvor den sterkestes rett gjaldt. Det var ingen voksne å gå til, sier hun.
Hun oppsummerer med at de skulle lære norsk og å bli norske. Men de lærte ikke å ta vare på hverandre og å snakke om følelser, heller ikke søsken imellom. For de snakka ikke om det de hadde opplevd.
– Vi hadde vel heller ikke evnen og begreper til å kommunisere godt nok om følelser. Jeg tror mange av oss internatbarn ble ganske avstumpet i løpet av skoletida, skriver hun i sin beretning.
Kari forteller at da de blei inviterte til 40-års jubileum for avslutning av barneskolen, var det internatbarn som ikke ville delta.
– Noen av de som kom ville ikke inn i internatet, fordi det vekte for vonde minner. De fryktet de store bygningene med nifse kjellerrom.
Hun mener kommisjonens rapport nå vil vekke minnene for mange, minner som de har fortrengt og ikke snakka om. Derfor må det være en viktig del av forsoningsarbeidet at de som gikk igjennom dette og i dag er voksne, får psykologtimer eller annen behandling. Hun vil sjøl vurdere slik hjelp.
– Internatlivet har for folk jeg kjenner medført til mer eller mindre ødelagt liv, sier hun.
Blei fremmed for foreldrene
Kari Greiner bekrefter også det utstillingen Alltid en fremmed forteller, at internatbarna følte seg fremmed, på skolen var de fremmed, men også hjemme.
Til kommisjonen skriver hun: «Etter hvert følte jeg meg litt fremmed for egne foreldre og mista fortroligheten. Det var derfor ikke naturlig å kommunisere om opplevelsene på skolen med dem. De hadde sitt språk, sitt liv og virkelighet, og vi barna våre.»
Hun hadde glemt fargen på huset deres mens hun var borte. Hun beskriver i dag hva det betydde at båndet til foreldrene blei kutta på denne måten.
– Savnet å kunne samtale med foreldre, gå til mor og far, få trøst, få omsorg. Sitte på et fang, møte besteforeldre og et daglig liv. Daglig trygghet.
På internatet blei hun adskilt fra brødre fordi jenter og gutter bodde skilt fra hverandre. «Jeg vantrivdes sterkt og gikk nærmest inn i en sjokktilstand i første klasse. Hjernen fortrengte minner om hjemmet.»
Stolthet i dag
Kari Greier var med i utstillingen «Met olema ja tulema olemhaan – Kväänit Porsangissa / Vi er kommet for å bli – Kvener i Porsanger» i 2019. Her blei historien til 25 kvener i Porsanger vist fram.
Her kom hennes kvenske bakgrunn fram. Hennes oldeforeldre/tippoldeforeldre kom fra Kuusamo, Peltuvuoma, Kemi og Tornedalen i siste halvdel av 1800-tallet. Med seg hadde de navnene Uusitalo-Määtää, Nikkinen, Torpo og Grape. De slo seg ned i bygdene Gjøkenes, Oldereidet og Kvalsund, hvor det var et kvenmiljø. Her fant de seg ektefeller som snakka deres språk.
Etter hvert slo hennes besteforeldre på farssida seg ned i Porsanger, Ruđonpää /Skogende der Karis far vokste opp.
Faren husket godt bestefaren som i mange år bodde hos dem.
– Han var musikalsk og hadde et strengeinstrument. Min far kunne mange av de finske sanger han hadde hørt i oppveksten, og som dessverre ikke er bevart for etterslekta, forteller hun.
Tapet av språket må bøtes på
Forventningene til kommisjonens rapport og hvilke tiltak de kommer med er store. Men en rapport fra forskingsprosjektet TRUCOM, som siden 2020 har fulgt Sannhets- og forsoningskommisjonen sitt arbeid, viser at færre enn før tror på forsoning.
Kari Greiner mener at et av tiltakene for å bidra til forsoning er at de som har mista språket må få tilbud om opplæring. Det må bevilges penger, blant anna til flere språksentre, slik at folk kan få brukt språket etter hvert som de lærer det.
– Enda i min oppvekst hørtes språket overalt, i dag er det mer sjeldent. Tap av språket er den verste konsekvens av politikken som var ført. Man mista dermed også kulturen fordi man var på internatet og ikke fikk være med på arbeid til de voksne året igjennom, sier hun.
Nylig bestemte et flertall på Stortinget en ny opplæringslov, men uten at retten til å lære kvensk blei utvida. I dag er det bare i Troms og Finnmark den retten gjelder.
Når rapporten skal leses opp i sin helhet fra torsdag midt på dagen, kommer Kari til å følge med. Hennes beretning kommer om natta.
– Jeg har planer om følge med, sier Kari Greiner.
