Skrev roman om kvensk innvandring – overvelda over gode kritikker

Ingeborg Arvola er litt overvelda over mottakelsen hennes nye roman har fått.

Hun har fått terningkast over all forventning. «Vidunderlig og storslagen», konstaterer VG og gir romanen terningkast seks. Dagbladet triller terningkast fem og skriver: «Her er spennende stoff, drama og driv. Ubendig begjær og saftig sex». Aftenposten mener at «Arvola skriver med uimotståelig sensualitet».

Hun er vant til å få ros og hun får priser og stipender. Men en sånn oppmerksomhet har hun ikke fått tidligere.

– Jeg er veldig selvsikker på mitt eget ståsted som en forfatter som ikke blir lest så mye. Dette er ganske annerledes. Så jeg må jo prøve å by på meg selv, være med på reisen, sier hun.

Ingborg Arvola er født i Honningsvåg, men har vokst opp i Tromsø. Som ung voksen flytta hun til Oslo. Meningen var ikke å bli boende der, men det blei sånn, på grunn av mann, to barn og en bonussønn.

Fra før har hun gitt ut flere bøker, blant anna barnebokserien om Buffy By.

Redaktøren ville ha mer fra Neiden

Det kvenske/norskfinske har hun skrevet om i Neiden 1970 som handler om henne og faren. Da denne boka kom, ba redaktøren i forlaget hennes om mer stoff om kulturen i bygda og i dette området helt øst i Finnmark der tre stammers møte, møte mellom samer, kvener og nordmenn, har stått sterkt.

– Jeg syns det var veldig vanskelig å vite hva jeg skulle skrive da, hva er det som er spesielt, eller er det noe spesielt med den bortsett fra språket? undra hun seg.

Det blei snakka finsk som de kalte det i Neiden den gang. Hver gang Ingeborg og faren kom på besøk til Arvolaneset til besteforeldrene, som alltid har blitt kalt ved de finske ordene ämmi og ukki, gikk det på finsk.

– Lyden av språket når familien møttes betyr mye for meg fortsatt i dag, sier hun.

Hun trodde for øvrig at besteforeldrene het Ämmi og Okki.

Språket forsvant

De holdt på språket lenge, men med hennes generasjon falt det bort.

– Jeg mister det, og fetteren min og kusina mi. Det er ingen av oss som har fått det naturlig inn. Så det er her det slutter, sier hun.

Hun skulle gjerne fått anledning til å lære språket på skolen.

Den gang var språket man lærte i skolen finsk. Seinere har kvensk blitt anerkjent som eget språk og kan også læres i skolen. Men bare i Troms og Finnmark, og det fikk Ingeborg Arvola erfare da hun søkte om at sønnen skulle får ha finsk som sidemål i ungdomsskolen.

Det fikk sønnen ikke tilbud om fordi han bodde i Oslo. Bare i Troms og Finnmark tilbys det kvensk eller finsk i skolen, noe Kunnskapsdepartementet ikke ønsker å endre på. Det beklager hun.

– Det må være tre på skolen, og du må bo i Troms og Finnmark. Jeg syns det kunne gjelde i hele Norge. Det er så mye som kan læres digitalt nå så i dag er det jo ikke noe problem, sier hun.

Har gjort mye research

I boka Kniven i ilden beskriver Arvola miljøene slik de var på 1800-tallet i Øst-Finnmark, Neiden og Bugøynes. Hun har brukt mye tid på å sette seg inn i hvordan ting var den gang. Det begynte med at hun måtte finne ut hva kulturen var. Hun måtte finne svarene på redaktørens ønske om å skrive mer om kulturen i bygda.

En drøm om hennes bestemor, Ämmi, gjorde at hun begynte å utforske denne bakgrunnen. I drømmen følte hun at hun fikk en slags kontakt med bestemora som vekket hennes interesse for denne kvenske/finske bakgrunnen til familien.

Samtidig blei hun engasjert i den kvenske historien gjennom et teaterprosjekt i Vadsø om det kvenske/norskfinske miljøet, et prosjekt som det for øvrig ikke ble noe av. Hun begynte å spørre seg hvordan forholdene var da oldemora på bestefarens side reiste fra Finland til Norge, hva reiste hun fra, når reiste hun, hvordan var det, hvem møtte hun.

– Da begynte jeg å interessere meg for min oldemor, Eva Niva Arvola og disse formødrene mine, det virka så spennende.

Eva Niva Arvola er blant anna omtalt i boka Finnmarkens folk av Samuli Paulaharju, som for øvrig kom på norsk i 2020 med tittelen Kvenene – et folk ved ishavet.

Fant tipp-tipp-oldemors kjærlighetshistorie

På sin bestemors morsside fant hun tipp-tipp-oldemor Brita Kaisa Seipajärvi som er hovedperson i romanen Kniven i ilden. Hun kom til Neiden i 1859.

Ingeborg Arvola fant informasjon om Brita Kaisas kjærlighetshistorie, hennes forhold til den gifte mannen Mikko, i rettsprotokoller. Historien er også nevnt i boka Grensebygda Neiden.

– Det var jo veldig spennende. Jeg blei fryktelig oppslukt av det, ler hun.

Ved hjelp av kirkebøker, folketellinger og ulike protokoller så har hun fått kjøtt på beinet til romanen som mye godt er basert på fakta fra den gang. Krangler mellom folk, rettssaker, fakta om husstell og mat, alt dette har Arvola satt seg inn i for å skape seg et bilde av samfunnet den gang. Ikke fordi hun ville ha alt med i romanen, men for å skaffe seg et bakteppe om forholdene den gang.

– Jeg satte meg mer og mer inn i det, det er et utrolig stort researchmateriale. Så var det å finne ut hva som var relevant og ikke å binde seg for mye til det heller, for det skal jo være diktning. Det er lett å gjøre feil med histories romaner, fordi man vet for mye.

Oversettes til flere språk

Arvola skriver mye om Brita Kaisas helbredende hender og hennes evne til å se ting andre ikke ser. Selv kjenner hun ikke til at hennes tipp-tipp-oldemor hadde disse evnene, men hun sier at det var folk i hennes slekt som hadde det.

– Det er helt klart en levende del av de gamle dagene, sier hun.

I romanen er læstadianismen på tur inn i Bugøynes, men uten å ha fått en stor plass. Men det kommer mer i de to neste bøkene.

– Det var veldig viktig for meg å få henta opp overtroa, folketroa sånn at det skulle balansere.

Boka er kjøpt av Danmark og Sverige, Finland, Nederland og Færøyene og Frankrike, skal oversettes til flere språk,

Det blir tre bøker om Brita Kaisa, tror hun. Og om det slutter med det vet hun ikke, for både datter og datterdatter til Brita Kaisa har spennende historier.