Begrepet kven brukes i dag om folk av kvensk/finsk ætt i Nord-Norge.
Kvensk språk ble anerkjent som eget språk i 2005. Språket er nært beslektet med meänkieli som snakkes i Tornedalen, tidligere kalt tornedalsfinsk, og med nordfinske dialekter.
- Les Eira Söderholms artikkel på kvensk på Kvensk institutts nettside: Kainulaiset eli kväänit
- og Irene Andreassens norske redegjørelse på samme siden: Kven og kainu(lainen)
Etter at Norge i 1999 ratifiserte Europarådets pakt for regions- og minoritetsspråk og Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter har Norge påtatt seg et spesielt ansvar for å støtte tiltak som skal ta vare på, styrke og videreutvikle kulturen til de nasjonale minoritetene og minoritetsspråkene kvensk/finsk, romani og romanes.
- Les mer på regjeringens nettside: Nasjonale minoriteter
- Se Tromsø musems video om kvenene:
Kjent fra Ottars beretninger
Begrepet kven, eller den gammelengelske formen cwenas, er kjent allerede fra Ottars beretning som ble nedtegnet ved hoffet til kong Alfred av Wessex på slutten av 800-tallet. Ottar, som var nordnorsk høvding, sjøfarer og handelsmann, foretok en reise fra Hålogaland til Kvitsjøen, hans beretning for den engelske kongen er å finne i England sin oversettelse av Orosius verdenshistorie. Men også i de islandske sagaene er begrepene kvenir eller kvænir brukt, og i Egils saga berettes det også om et Kvenland, et område man i dag mener må ha ligget rundt den innerste delen av Bottenviken.
Kvenene har vandret fra Nord-Finland og Nord-Sverige til Nord-Norge i løpet av flere hundre år, lenge før grensene i nord ble trukket i 1751. De kom til kysten av Nord-Norge, særlig Nord-Troms og Finnmark. Historikerne vet ikke eksakt når de første kom, men at det fantes en og annen kven som bodde her allerede på 1500-tallet, viser blant annet skattemanntall.
Ble ønsket velkommen
Ifølge professor emeritus Einar Niemi ved UiT Norges arktiske universitet startet flyttingen nordover for alvor fra første halvdel av 1700-tallet, og da særlig til Nord-Troms, Vest-Finnmark og Indre Finnmarks samt Ofoten-området. Til Øst-Finnmark startet innvandringen først på 1800-tallet. Årsaken til den økende innvandringen var kriger og uår.
Men lenge før det har det pågått en vandring mellom kysten i nord og Tornedalen og områdene rundt Bottenviken. Kvenene kom over for å fiske i fjordene her nord lenge før den store innvandringen startet. Det foregikk også en utstrakt handel over grensen tidlig, blant annet var Skibotnmarkedet et åsted for denne handelen allerede fra 15-1600-tallet.
Store deler av den nordlige landsdelen var tynt befolket på denne tiden og det var viktig for den danske kongen å få bosatt området, sier Niemi.
– Det var en del av den tids statstenkning, at hvis et område ikke er bebodd og tatt i bruk, så hadde man ikke krav på det. Dermed ble det et kappløp om å få bosette de grenseløse områdene i nord i så sterk grad som mulig. De dansk-norske myndighetene visste at svenske og finske bøndene flyttet nordover i Tornedalen og at noen også flyttet over vannskillene. Disse fikk tilbudet om å få lettere tilgang til jord og annen hjelp hvis de ble gode danske-norske undersåtter, forteller Einar Niemi.
Kvenene brakte med seg mange håndverkstradisjoner og kunnskap som den sjøsamiske befolkningen ikke hadde, blant annet dyrking av korn, her er bakerovnen på Tørrfoss kvengård i Reisadalen i bruk under Paaskifestivalen.
Foto: Laila Lanes / NRKUsikre tall på antall kvener i dag
Ifølge Kvensk institutt bor befolkningen i dag hovedsakelig i Nord-Troms og Finnmark. Skibotn, Nordreisa og Kvænangen regnes som kvenske kjerneområder i Nord-Troms.
Utdanningsdirektoratet skriver på sine nettsider at: «Det er usikkert hvor mange kvener/norskfinner det er i Norge i dag, siden vi ikke registrerer personers etnisitet. 10 000-15 000 er et anslag som ofte benyttes i offentlige dokumenter, men det kan være altfor lavt.» Professor ved Universitetet i Oslo, Pia Lane, skriver en 2011 at det trolig finnes mellom 50- og 60 000 etterkommere etter kvener i Troms og Finnmark (kilde:The birth of the Kven language in Norway: emancipation through state recognition. I: International Journal of Sociology of Language.)
Hvor mange som snakker språket er mer usikkert, ifølge Kvensk institutt kan det være fra 2–8 000, men i en artikkel i Klassekampen sommeren 2017 anslås det at rundt 2000 mennesker praktiserer språket i dag.
En viktig årsak til at språket i dag er et av Europas mest utryddingstruede er fornorskingspolitikken som ble satt inn mot samer og kvener fra rundt 1850. Europarådet er blant annet bekymret for tilstanden til språket, skrev Klassekampen sommeren 2017.
I følge Einar Niemi var fornorskingsinstruksen fra regjeringen spesielt rettet inn mot samer og kvener i Nord-Troms og Finnmark. Han mener at rundt halvparten av befolkningen i enkelte bygder i blant annet Nordreisa, Lyngen og Skibotn var kvensk.
Fornorskingspolitikken førte til at de kvenske røttene ofte ble holdt skult i familiene, på samme måte som de sjøsamiske, også lenge etter krigen. I dag mener forskere at en betydelig del av befolkningen i nord har kvenske aner.
Ikke alle bruker begrepet kven
Betegnelsen kvener er etablert som en offisiell gruppebetegnelse og brukes i forskningsmiljøer og av norske myndigheter og minoritetspolitiske organisasjoner. Mens det i mange områder i både Troms og Finnmark var vanlig å kalle språket og gruppen for finsk/finner, er nå gruppenavnet kvener vanlig i bruk i lokalmiljøene og blant personer som selv tilhører gruppa. Likevel er det en del med finske aner, særlig i Øst-Finnmark, som ikke ønsker å kalle seg for kvener fordi de oppfatter betegnelsen som nedlatende. De ønsker å bli omtalt som norskfinner, finskættede, eller etterkommere av finske innvandrere.