Det finnes et svar på «Det store kvenmysteriet i samenes hovedstad Karasjok»

– Som en liten minoritet i Indre Finnmark delte kvenene skjebne med små minoriteter mange andre steder, sier Niemi.

Han kommenterer et leserinnlegg som er flittig diskutert blant anna på Facebook. Innlegget er kalt «Det store kvenmysteriet i samenes hovedstad Karasjok» og er skrevet av grunneier i Anarjokdalen, Stig Harby. Harby vil ha svar på hva som skjedde med kvenene i Karasjok. Han etterlyser også bedre forskningsinnsats fra Universitetet i Tromsø.

Leserinnlegget har blant anna vært publisert i Ruijan Kaiku, iFinnmark. Altaposten og Sagat.

«Den første faste bosetningen i Karasjok slik som vi kjenner den i dag jo het «Kven-gaarden» og ble etablert i Anárjohkdalen rundt 1700-tallet. Like etter ble det som i dag er kirkestedet Karasjok grunnlagt og da også denne som en kvensk bygd», skriver han.

Og han spør: «Hvordan kunne den bofaste befolkningen i samenes hovedstad Karasjok gå fra å være 100% kvensk rundt 1700-tallet og til å ha ingen kvener i dag kun 300 år senere?».

Skrevet om i mange kilder

Einar Niemi, som altså er pensjonert professor ved UiT Norges arktiske universitet, er trolig den som kjenner den kvenske historien i nord aller best. Og han kjenner også godt til det som skjedde.

– Dette er ikke noe mysterium, sier Niemi.

Han avviser også at det ikke finnes forskning om kvenene i Indre Finnmark, herunder Karasjok, selv om det ikke foreligger spesialavhandlinger om dem så langt.

– Mye er nedfelt i lokalhistorie, slektshistorie, rettshistoriske studier, utredninger osv., selv om det er samene som gruppe som har fått mest av oppmerksomheten, sier han.

Han mener det ikke er unaturlig siden samene har vært og er den klart dominerende folkegruppen i området. Men han påpeker at det i det historiske kildematerialet også er mange nedtegnelser om kvenene her, især fra 1700-tallet.

– De kom selvsagt ikke til noe folketomt område. Svært tidlig fikk de et tett forhold til samene, mest i form av samvirke, men noen ganger også i form av strid om naturressursene, som laksefisket som særlig historiker Steinar Pedersen har skrevet inngående om, sier Niemi.

Karasjok – «en kvensk landsby»

Harby skriver i sitt leserinnlegg at Karasjok er ei kvensk bygd. Niemi bekrefter dette. Men han sier dette gjelder selve kirkestedet.

– Når kildene ofte viser til at Karasjok «opprinnelig», det vil si fra første halvdel av 1700-tallet, var en kvensk bygd, må det understrekes at dette gjelder det senere kirkestedet som fikk en konsentrert bosetting av kvener. «En kvensk landsby» var en av betegnelsene som blei brukt, sier han.

Når bygda etter hvert gikk over til å bli ei samisk bygd har det sin naturlige forklaring.

– Det skjedde en «samifisering» av kvener i indre Finnmark, det er ingen tvil om det, sier han og henviser da til «samifisering» som en slags parallell til fornorskning, definert som en etnisk eller kulturell prosess.

– Som en liten minoritet i Indre Finnmark delte kvenene skjebne med små minoriteter mange andre steder. De etniske prosessene resulterte snart i overgang til dominantkulturen, som samisk kultur jo var.

Selv har Einar Niemi skrevet og publisert om kvenene i Tanadalen og om prosessene i møte her mellom samene og kvenene. Og han viser også til Steinar Pedersen som har skrevet om Tanadalens historie.

Han sier det kanskje begynte med materielle uttrykk som klesdrakt og med lån av språk, selv om folk lenge beholdt tospråklighet, samisk og kvensk. Giftermål virka selvsagt sterkt inn på prosessen.

– Som Steinar Pedersen har vist, satte da også samene krav til kvenene om at kvenene måtte tilpasse seg den samiske kulturen dersom de skulle innlemmes i de samiske lokalsamfunnene. Dette gjorde de for å beskytte sine tradisjonelle rettigheter og sin levemåte, sier Niemi.

Men man kan ikke se bort fra at kvenene i noen grad også er blitt trukket inn i politiske sammenhenger nærmest som om samene og kvenene konkurrerer om oppmerksomhet og eksklusivitet, mener han.

– Det kan man jo beklage. Det store historiske bildet er at kvenene framstod som en egen folkegruppe alt da de slo seg ned i Indre Finnmark og at det lenge var synlige kjennetegn på kvensk kultur og tilstedeværelse her. Men tidlig begynte en integrering i det samiske samfunnet der det kvenske mer og mer ble borte. Noe av det som overlevde lengst, var tospråkligheten. Svært mange hadde lenge både kvensk og samisk som dagligspråk.

To- og trespråklighet var vanlig

Einar Niemi viser til at mange kilder viser at det vært helt vanlig at man har vært to- og delvis trespråklig.

– Min egen slekt i Tanadalen har vært to- og trespråklig i mange generasjoner, sier han.

Finsk var også helt vanlig som kirkespråk i Indre Finnmark før 1850-tallet.

– Mange leste religiøse bøker på finsk før oversettelsene kom så det finske er aldeles ikke ukjent i Finnmark og det er også kommet inn i litteraturen flere steder.

Niemi forteller at også folketellerne opp igjennom 1800-tallet hadde problemer med å skille mellom de etniske grensen. Det skjedde også endringer som gjorde at tellingene viste forskjellig etnisitet om de samme folkene fra telling til telling.

– For meg er det rimelig at når kvenene i så stor grad forsvinner og blir færre og færre i folketellingene i andre halvdel av 1800-tallet, så er det fordi folketellerne har slitt rett og slett med å plassere dem når det gjelder kategorier sier han.

Samtidig har den samiske befolkningen vokst sterkt, og det førte til at kvenene kom i mindretall.

– Og da kan den viktigste forklaringen på at de forsvinner være at de rett og slett endrer etnisitet og språk. Det er også tidlig kjent at man tar til seg samiske klær. Jeg husker fra min barndom at kvenene i Nord-Varanger som drev med hestekjøring om vinteren var kledd i samiske klær, pesker, skaller og bellinger. Sånn var det over store deler av Nord-Troms og Finnmark.

Tamreindriften i stor stil var samisk

Harby skriver også om tamreindriften og spør: «.. hvordan kunne tamreindriften gå fra å være en ren kvensk næringsvei i 1612 til utelukkende å være en 100% samisk næringsvei i Finnmark i dag bare 400 år senere?»

Einar Niemi mener det er en myte at kvenene starta med tamreindrift.

– Etter alt å dømme tok kvenene med seg den finske «bondereindriften», gårdsreindrifta med mindre flokker til Finnmark. Det førte til et samvirke med de fastboende, sier han.

Dette er en del av den såkalte «verdeordningen». Den var vanlig, også i Nord-Sverige og Nord-Finland. Den betydde at deler av året var gårdstamreinen sammen med flokken til verdefamilien, altså reindriftsfamilien.

– Særlig viktig var det at reinen fikk lov til å følge med på flyttingen ut til kysten på sommerbeite. Og til gjengjeld så stilte de fastboende med stabbur og overnatting på gårdene og hjalp til med slakting og skilling. Sånn har det vært helt til opp til vår tid. Så at kvenene oppfant tamreindrifta stemmer ikke, sier Niemi.

Den storstilte reindriften, der man lever av store flokker, og med vandringen mellom kyst og innland, oppsto på slutten av 1500-tallet eller begynnelsen av 1600-tallet.

Niemi sier det har vært skrevet om disse tingene fra forskningshold, men han ser ikke bort fra at det kunne vært behov for mer forskning.

– Man kunne godt lagd et prosjekt som går ut på de etniske prosesser i Indre Finnmark. Det er kanskje tilfeldigheter at det ikke er gjort. Men dette er ikke ukjent i forskningen, sier han.