Hopp til innhold

Unni Elisabeth fant kvenen i seg – nå vil hun «redde» flere utflytta kvener

– Det er urettferdig, rett og slett, at kvenene er så godt skjult, sier Unni Elisabeth Huru. Som 59-åring fant hun ut at hun var kven, og det endra livet hennes. Gjennom Norske Kvener Ytre Oslofjord vil hun vil gjøre kvener på Østlandet synlig.

Unni Elisabeth Huru

– En kven redda inn i kvenverden er verdt alt, det sier Unni Elisabeth Huru som står på for kvensaken rundt Oslofjorden.

Foto: Laila Lanes / NRK

– Vi kan jo ikke ha det sånn, det går ikke an, sier Unni Elisabeth Huru.

Hun blir engasjert når hun snakker om urettferdigheten hun føler rundt hvordan måten kvenene er blitt behandla på.

For min egen del så har jeg vokst opp uten å vite noen ting. Det går jo ikke an, sier hun om at hun ikke fikk vite noe om sin bakgrunn i oppveksten.

– Man må gjøre noe med det. Jeg bor på Østlandet og da er det der jeg kan flytte på disse steinene, så enkelt er det, sier hun om sitt engasjement.

Mange kvener rundt Oslofjorden

NRK Kvensk møter henne på en kafé i Moss, en halvtimes fergetur over Oslofjorden fra Horten der hun bor. For å bøte på urettferdigheten hun føler, var hun med på å stifte Norske Kvener Ytre Oslofjord. De er en del av Norske kveners forbund – Ruijan Kvääniliitto og har 43 medlemmer.

På stiftelsesmøtet 25. september 2021 var hun spent på om det var mulig. Og det var det.

Folk viste så stor interesse, på første møte så rekte folk opp handa en etter en for å være med å dra lasset videre. Og det er klart, man får et løft.

Ytre Oslofjord Kvenforening; Herulf Johansen, Knut H. Arnesen, Pia Wilhelmsen, Unni Elisabeth Huru og Beate H. Adolfsen.

Dugnadsgjengen som arrangerte åpent møte lørdag 7. mai med foredrag og fotoutstilling av finnmarkingen Rolf Aikio. Fra ve. Herulf Johansen, Knut H. Arnesen, Pia Wilhelmsen, Unni Elisabeth Huru og Beate H. Adolfsen. Alle unntatt Pia Wilhelmsen sitter i styret.

Foto: Norske Kvener Ytre Oslofjord

Foreningen har satsa på å være synlig, at folk skal få vite at de finnes.

Vi er et stort område og et nedslagsfelt med mye folk. Men vi skal trenge gjennom muren med å få informasjon fram til folk, så vi har satsa mye på åpne møter.

Hvor mange kvener finnes det egentlig rundt Oslofjorden?

Hvem vet. Når vi ikke engang vet hvor mange det er i Norge. Men at mange har flytta sørover for å få jobb, det vet vi.

Hun viser til at Horten, der hun bor, er en by som var basert på et svært skipsverft i sin tid. Det er en industriby dit mange nordfra flytta for å få jobb.

Blant de som kom fra Nord-Troms og Finnmark er det klart at det var kvener. Og sånn er det jo i de andre byene også på begge sider av fjorden. Nei, tall veit vi ikke, men en kven redda inn i kvenverden er verdt alt, sier hun og ler.

Kaffe og kaker på møte til Norske Kvener Ytre Oslofjord

Kaffe og kaker og sosialt samvær er viktig for foreningen. Her fra det åpne møtet 7. mai. Foreningen har vært aktiv det siste året, men at de nå tar en liten pause til høsten.

Foto: Norske Kvener Ytre Oslofjord

«Redda» inn i kvenverden

En av de som har fått hjelp med å finne sin kvenske identitet er Beate H. Adolfsen. Hun er fra Skjervøy og i 25-30-årsaldren hørte hun at familien hadde aner fra Tornedalen.

Men det blei aldri tatt fram at vi var kvener, vi var svensk/finsk, sier hun.

I ettertid har slektsforskning vist at hennes oldeforeldre var fra Pajala-Pello-området. Sin kvenske bakgrunn tok hun for alvor tak i i 2018 da hun i en periode bodde på Skjervøy. Hun satte seg inn i historien og begynte på kurs i kvensk.

Beate H. Adolfsen

Beate H. Adolfsen, som er vokst opp på Skjervøy, er en av de som stilte opp for å starte foreninga ved Oslofjorden.

Foto: privat

Idag bor Beate Adolfsen i Undrumsdal i Tønsberg. Da hun flytta tilbake til Østlandet regna hun med at det ikke blei noe mer snakk om det kvenske, at det ikke var noe kvensk miljø på Østlandet.

Men via Facebook fikk hun vite om Unni Elisabeth Huru og hennes forsøk på å stifte forening. Hun dro på stiftelsesmøtet i Horten og havna i interimsstyret.

– Jeg er jo en person som liker å engasjere meg, og dermed så hoppa jeg uti det med begge beina.

– Hva betyr det for deg?

– Det betyr mye fordi det handler om at jeg får en identitet, jeg får kunnskap om det som er gått tapt, jeg lærer mye. Jeg forstår mye mer av hvem jeg er og ikke minst mine forfedre. For meg handler det om identitet.

En aktiv forening

Norske Kvener Ytre Oslofjord har vært en aktiv forening siden starten. Blant anna har de tatt initiativ til å få kvenflagget heist på kvenfolkets dag, 16. mars i flere av byene rundt Oslofjorden. I Oslo heiste de flagget i 2020.

Nå har også Unni Elisabeth Hurus hjemby, Horten, og flere av byene rundt Oslofjorden kommet etter. Det var noe medlemmene i foreningen syns var naturlig å gripe fatt i, sier Huru.

Vi har fått ordførere med oss. Det handler jo om å vise at «kvensaken» er politikk og at det gjennom dette blir synlig.

Les også: Unni Elisabeth fant kvenske røtter

Unni Elisabeth, som tidligere het Eriksen og har tatt forfedrenes kvensk navn, forteller hvorfor kvensaken engasjerer henne sånt. Hun blei sjøl overraska over at hun havna inn i dette og at kvensaken «tok» henne sånn. Det skjedde i 2018 og det bevega henne.

– Som 59-åring oppdaga jeg at jeg var kven. Det var utrolig merkelig for meg å oppdage dette.

Hun blei opptatt av spørsmål knytta til hva det har gjort med folk at de ikke har kjent til sin historie og fortid. Hun satte i gang med å grave fram historien til sine egne folk og den kvenske historien.

Også for å forstå og finne min egen plass i dette, sier hun.

Unni Elisabeth Huru holder foredrag om den kvenske historien.

Unni Elisabeth tok navnet Huru for å knytte seg nærmere sin kvenske identitet. Hun sier hennes oldemor mista alle sine navn på veien mellom vugge og grav. – Å ta tilbake slektsnavnet er for meg en måte å bøte på historien som er frarøvet både meg og mine etterkommere, sier hun.

Foto: Norske Kvener Ytre Oslofjord

Det blei naturlig å engasjere seg i kvensaken og ved siste landsmøte i Norske Kveners Forbund Ruija Kvääniliitto KF blei hun valgt inn som nestleder i styret.

Også det var jeg veldig overraska over, men jeg er veldig glad. Det er jo en anerkjennelse, og så er det et ansvar selvfølgelig.

Les også: «Hvorfor dro Elisabeth?»

UNNI SITT BILDE
UNNI SITT BILDE