Aase (83): – Eg er enda sint

– Jeg er ennå litt bitter, og kommer ikke over det. Jeg vil så gjerne komme over det, men klarer det ikke, sukker Aase Johanne Olsen.

Hun ble født og oppvokst Niemenaikku i Kvænangsbotn der kvensk ble brukt overalt. Kun noen få norske innflyttere behersket ikke språket. Forfedrene til Aase bosatte seg i området allerede i begynnelsen av 1800-tallet, de kom både fra Nord-Finland og Nord-Sverige. Kvensk var Aases morsmål som hun var så glad i.

– Jeg var veldig glad i språket mitt, og ivrig etter å lære mer. Kvensk var et levende språk som kunne brukes til alt, sier Aase.

• Les også: Høybråten berørt av møte med kvener

Ble forferdet

Barna fra Kvænangsbotn var totalt uforberedt på språkforbudet som kom med fornorskningspolitikken. De kunne ikke forstå hvorfor de ikke skulle få lov å snakke sitt eget morsmål. Hva var galt med det? Hadde de selv gjort noe galt? Aase ble arg inni seg selv, men torde ikke å si det til læreren. På første friminuttet etterpå ble det også gjort klart at det ikke var lov å snakke kvensk i skolegården heller.

Aase og bestevenninne gjemte seg bakom skolebygg og spekulerte veldig hva de skulle gjøre nå. Hvordan skulle de kunne snakke med hverandre uten å snakke kvensk? De kunne litt norsk men ikke nok for «bestevenninneprat». De higet etter å komme hjem og få støtte fra foreldrene, at skolen hadde gjort en gedigen feil.

Men hjemme ble de møtt med en laber stemning. Faren til Aase ba henne om å akseptere at skulle man være norsk, måtte man også gå inn for å lære norsk. På skolen hadde lærerne sagt at man ikke kunne bruke et språk der som ikke alle forstod, og slik ble norsk gjort til skolespråk over dagen. Foreldrene begynte også å snakke mindre kvensk hjemme, de skulle støtte barna sine til å bli norsktalende. Aase vet at foreldrene gjorde dette i beste mening.

Et stort tap

Det ble en enorm omveltning for barna som måtte slutte å snakke sitt eget språk. Plutselig kunne de ikke å gi uttrykk for det de følte og det de kunne. De måtte begynne på null igjen. En viktig del av nordnorsk historie gikk tapt da kvensk ble forbudt på skolen, sier Aase Olsen sørgmodig.

– Vi kunne har lært norsk selv om vi hadde fått lov å vedlikeholde det kvenske! Det hadde vært mange flere som hadde kunnet kvensk i dag, hvis skolen ikke hadde nektet kvensk.

– Du fortalte meg at du snakker kvensk hjemme alene med deg selv?

– Ja, jeg gjør det, sier hun litt brydd. Det er noen ytterst få mennesker igjen her i Nordreisa (Raisi) og i Kvænangsbotn som kan kvensk, og de møter jeg svært sjelden. Jeg liker å høre på kvensk og å synge kvenske salmer, det gir meg en følelse av tilhørighet. Jeg tilhører det kvenske folket, sier Aase og er både trist og glad samtidig.

Et ørlite håp

Aase har selv i en periode virket som et språkforbilde for den unge garde som skal lære litt kvensk. Det gleder henne enormt at noen av barnebarna som deltar i kvensk språkreir, nå kan servere henne noen kvenske ord. Da kommer en følelse av håp overfor Aase og hjertespråket hennes. Hun håper det ikke er for sent å berge det kvenske språket.

– Har du noen forventninger til Sannhetskommisjonen?

– Ja. Jeg forventer at de tar kvenenes sak på alvor nå. Tenk at myndighetene overrumplet oss kvenene og tok fra oss språket vårt! Vi burde har fått en unnskylding vi også, det hadde virkelig vært på sin plass, sier Aase Olsen bestemt.