«Hvorfor dro Elisabeth?»

Vinneren av NRK Kvensk skrivekonkurranse er Unni Elisabeth Eriksen fra Horten. Les hennes spennende historie om oldemor Elisabeth som havnet fra Tornedalen til den værharde kysten i Sør-Varanger. Unni Elisabeth har flere spørsmål enn svar, men likevel ble livet hennes forandret for alltid.

UNNI SITT BILDE

Å lete i historien er som å gå inn i en labyrint. Man prøver en vei og finner en annen når den første ikke fører fram. Det jeg vet er at bildet er tatt av min bestefar Isaks gård på Lauksletta, men jeg vet ikke hvordan den kom i hans eie.

Foto: PRIVAT

Det finnes noen øyeblikk i livet du umiddelbart vet kommer til å forandre deg for alltid. I sommer hadde jeg en slik opplevelse. Gjennom et møte med fjerne slektninger ble min identitet endret.

Vi møtes i Haparanda

Jeg er født inn i en søskenflokk på ti. Under oppveksten tumlet vi rundt hverandre i et lite hus på Lauksletta, på Arnøya i Nord-Troms. Som voksne er vi spredt for alle vinder. To av dem, Mary Lise Winge Jenssen og Kjell Einar Winge bor nordpå. De hadde planlagt en rundtur gjennom nordre del av Nordland, inn i Sverige og over til Finland sammen med partnerne sine.

Unni sin mor og far

I motsetning til generasjonene før dem bodde mamma (Magnhild Alise Pedersen) og pappa hele sitt liv på samme sted. Der fikk de ti barn, ingen av dem bor nå i bygda. Her er de sammen med barnebarnet Kristian Winge.

Foto: Privat

Et av stedene de ville besøke lå like nord for Haparanda i Tornedalen. Der ligger det en gård vi hadde hørt familien vår på farssiden kom fra.

Vår oldemor Elisabeth skulle etter det vi forsto være født på den gården. Selv bor jeg på Østlandet, men var nordpå da de tok løs. Jeg hadde planlagt å kjøre over Kilpisjärvi, og vi tilpasset det slik at vi kunne møtes i Haparanda.

Vi skulle nøste i vår kvenske identitet

For meg var det viktigste å møte søsknene mine, men det var selvsagt spennende å kunne være med når de skulle lete etter gården. Hva det skulle sette i gang inne i meg hadde jeg ingen idé om. Den lange kjøreturen alene - fra Arnøya, opp Skibotndalen, over riksgrensen til Finland ved Kilpisjärvi, nedover Tornedalen, inn i Sverige og helt til jeg nådde kysten ga rom for å tenke.

Oppvåkningen blant kvener om egen identitet hadde nådd meg. Jeg hadde skjønt at det ikke bare var sannsynlig at jeg var kven selv, det var etter hvert blitt opplagt. Det seg innover meg at vi ikke bare skulle finne en tråd tilbake til slektas røtter, vi skulle nøste i vår kvenske identitet. Mary hadde skaffet til veie dokumenter som følger en slektsgren helt tilbake til midten av 1500-tallet.

Flaggene i Tornedalen

I grenseområdene mellom Sverige, Finland og Norge er det en oppvåkning der folk vil ha tilbake en identitet som i mange århundrer har vært undertrykt. Det gule, hvite og blå er Tornedalens eget. Fargene er hentet fra det svenske og finske flagget, men også "den klargule solen", "en snøhvit elv" og "den sommerblå himmel", verdier man ikke kan eie alene.

Foto: Unni Elisabeth Eriksen

Det hun hadde fått vite var at vår oldemor var født på en gård i Korpikylä i Nedre Tornedalen, på svensk side av elven. For lang tid tilbake skulle gården ha blitt skilt ut til to gårder: Hullkoff- og Nivagården, en drøy mil nord for Haparanda. Noen ledetråder og opplysninger fra en fjern slektning skulle gjøre det mulig å finne fram, og aller helst finne selve gården. Det var tilfeldig at vi valgte å stoppe ved Hulkoffgården og ikke Nivagården.

Min oldemor var kvensk før hun kom over til Norge

Hulkoffgården er drevet som spisested og gårdsbutikk, og dermed lett å finne. Nølende kjørte vi innpå gårdstunet, usikre gikk vi ut av bilen og mot døra til spisestedet. Vertinnen tok oss høflig imot. Kjell forklarte hva slags ærend vi hadde.

Den profesjonelle mottakelsen gikk over i hjertelighet da vertinnen fikk tak i hvorfor vi kom. Da hun hørte at vi var av kvensk herkomst, slo hun over fra tornedalsvensk til meänkieli, et språk vi overhodet ikke forsto. Der og da ble en ny tanke vekket hos meg.

Bildevevet i Bygøynes

Antakeligvis snakket min oldemors foreldre meänkieli med sine barn. Fornorskingen gjorde det umulig å beholde språket, men det de hadde med seg av kunnskap og tanker har nok levd videre gjennom generasjoner. Denne bildeveven henger på "Lassigården" i Bugøynes, Sør Varanger.

Foto: Kjell Einar Winge

Jeg hadde alltid hørt at kvener er finsktalende som har kommet over til Norge, og forstått det som at det først var når de kom over grensa de ble kalt for kvener. Her møtte vi en familie som var seg fullt bevisst sin kvenske identitet. Så da var altså min oldemor kven før hun dro.

Vi satt der i samme rom og var slektninger

Kort tid etter satt vi i et bibliotek sammen med våre slektninger Kurt og Inger Hulkhoff, og Kurts kone Eva. Søkende fant vi tonen over språkbarrieren. Litt etter litt gikk det opp for oss at vi hadde felles røtter og var av samme blod.

De var fortsatt på den gården våre forfedre- og mødre slo seg ned for flere hundre år siden. Det skulle senere vise seg at gården hadde vært i slektas eie gjennom tolv generasjoner, kanskje enda lenger.

Kurt, Inger, Kjell, Mary og jeg hadde aner som hadde bodd i dette området siden midten av 1500-tallet. På et tidspunkt hadde vår oldemors familie forlatt dalen og begitt seg nordover.

Slektninger fra Hulkoffgården

Det ble et sterkt, men forvirrende møte med våre slektninger i Tornedalen. Jeg var helt uforberedt på at dette skulle «ta» meg så kraftig. Fra det øyeblikk har jeg trengt stadig dypere inn i vår felles historie. (Fra venstre: Unni Eriksen, Kurt Hulkoff, Mary Winge Jenssen, Eva Hulkoff, Inger Hulkoff og Kjell Einar Winge)

Foto: Gunn Solveig Winge

Kurt, Inger og Pia hadde ingen idé om at de hadde slektninger i Nord-Norge. De hadde ikke hørt om noen Elisabeth som hadde reist til Norge. Vi visste litt mer enn dem, men ikke nok til at det ble en sammenheng. Likevel. Vi satt der i samme rom og var slektninger.

Den gode, familiære tonen, som om vi hadde samme humor. Historien om kveners liv i Tornedalen ble veldig nær, den angikk oss på en måte. Det var helt surrealistisk. Jeg var helt uforberedt på at dette skulle «ta» meg så kraftig. Jeg kan ennå kjenne hvordan det var å sitte ved siden av Inger og holde henne i armen.

Opplevelsen ga flere spørsmål enn svar

Denne opplevelsen ga flere spørsmål enn svar og satte i gang en seig strøm av tanker. En lyst ble tent. Jeg ville vite mer om forbindelsen mellom oss og familien på Hulkoffgården. Jeg ville vite mer om min oldemor. Hva var grunnen til at akkurat min oldemor slo seg ned på den værharde kysten i Finnmark? Hvordan har det seg at jeg ikke vokste opp der, men ute i havgapet i Nord -Troms?

Pedersenhuset

Hvorfor ble min oldemor Elisabeth nødt til å reise fra Tornedalen, og hvordan havnet hun i Sør-Varanger? Og er huset som går under navnet "Pedersengården" i Bugøynes der hun og oldefar Peder Nielsen bodde?

Foto: Kjell Einar Winge

Dagen etter dro de andre nordover. Jeg oppsøkte Tornedalsmuseet i Torneå, Haparandas tvillingby på finsk side av elven. Der fant jeg «Tornedalens historie» i to bind og kjørte hjemover.

Nå har jeg lest og lest i disse bøkene, gjort utallige søk på nettet og har de aller siste dagene hatt mulighet til å gå gjennom det materialet vår slektning hadde samlet. Det har ryddet opp i en del ting, men også utløst mange nye tanker.

Det ene faktumet er at det ikke var vår oldemor Elisabeth som var født på gården, det var hennes bestemor, vår tipp-tipp-oldemor Eva, som ble gift og flyttet ut av området.

Tornedalens historia 1-2

Tornedalen er et historisk enhetlig kulturområde som omfavner begge sider av den svensk-finske grensen. I Torneå, Haparandas tvillingby, ligger Tornedalsmuseet. Jeg dro dit for å lære om den tornedalske livsstilen. Der fant jeg to bøker som ble med meg hjem.

Foto: Unni Elisabeth Eriksen

Fra birkarl til torpare

Å lete etter svar på hvor Eva ble av var i seg selv et puslespill, men ved å sette sammen bruddstykker fant jeg ut litt. Eva Olofsdotter Pipping kom fra en såkalt «birkarlslekt», en privilegert gruppe i samfunnet. Denne sosiale statusen beholdt hun også da hun giftet seg med Erik Eriksson Koski. Han kom også kom fra samme nivå i samfunnet.

I neste generasjon brytes denne historien. Deres datter Brita Kaisa, gifter seg riktignok med en mann som også er fra bonde- og birkarlslekt, Johan Pärson Huru, men rundt 1830 registreres familien som «torpare» og befinner seg dermed på et langt lavere samfunnsnivå. Hva hadde skjedd?

Året etter begir de seg nordover, mot kysten av Nord-Norge. Med seg har de sønnen Johanes og datteren Elisabeth. De slår seg ned i Storbukt i Kvænangenen. Der blir sønnen Isak født. Sommeren 1835 omkom Johan, og Brita Kaisa ble enke med tre små barn.

Reisen tilbake til oldemor

Bestefar og Stina

De forrige generasjonene har satt sine preg på oss. Bestefar Isak giftet seg med Besta Stina og slo seg til ro. Bak ham er en lang rekke av forfedre og –mødre som fører tilbake til grenseområdene mellom Sverige og Finland. Bildet er utlånt av min tante og deres datter, Hilda Johannesen (102).

Foto: Privat

I den videre historien er det mange huller, men de fylles ut litt etter litt. Elisabeth Johanesdotter gifter seg med Peder Nielsen. De stiftet familie i Bugøynes, også gjerne kalt «Lille-Finland» på grunn av den store innvandringen på 1800-tallet. Det var der bestefar Isak ble født.

Han tok seg senere til Lauksletta, giftet seg med Kirstine, eller Besta som vi kalte henne. De fikk femten barn, hvorav et av dem er min far, Sigurd Martin Aas Pedersen. Jeg har funnet spor av slekt tilbake til midten av 1500-tallet på vestsiden av Torneälv. På østsiden kan vi nå følge en linje tilbake til 1485 dersom detaljene holder vann. I en så lang rekke av mennesker kan man gå seg bort.

Jeg har lyst til å finne ut mer om kvinnenes liv

Nå har jeg startet min reise mot oldemor Elisabeths bakgrunn. Med meg i sekken har jeg bruddstykker av historier, masse ubesvarte spørsmål og en helt ny identitet. Jeg har også et sterkt ønske om å bli kjent med de slektningene vi møtte, og kanskje flere til. Inger og jeg kjente på et bånd. Hva har vi felles? Hva følger med fra ledd til ledd, fra kvinne til kvinne?

Kukkoladräll

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å finne ut mer livet til de kvinnene som dro fra Tornedalen, men tror at en vei å gå er gjennom håndverkstradisjoner. Matteveven på bildet er kjent og kjær. Det andre vi ser er en variasjon over en egen vevteknikk utviklet i et område et stykke sør for Hulkoffgården, en "kukkoladräll".

Foto: Unni Elisabeth Eriksen

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare det, men jeg har en sterk trang til å finne ut mer, særlig om kvinnenes liv. De som dro. For å finne ut av det må man lese bak og mellom linjene i materiale. Det er menns historier som er nedtegnet. Så langt er jeg bekvem med det jeg har funnet. Ja, mer enn det. Jeg har funnet inn til en kjerne i meg selv jeg ikke visste at jeg savnet.